Kan konsensus i vitenskapelige miljø ta feil? Og kan andre faktorer påvirke konklusjoner i spørsmål vitenskapen er opptatt av? Hva kan vi lære av historien om dette?
Av James Spiegel, PhD, Michigan State University
Hvordan konsensus motarbeidet vitenskapelige oppdagelser
Galilei viste at jorden går rundt solen, men ble likevel forfulgt
I vitenskapens historie har det altfor ofte hendt at teorier som det har vært overveldende faglig enighet om, har vist seg å være falske, mens de som har utfordret teoriene, har blitt hånet. Tilfellet med den kopernikanske revolusjon er velkjent. Kopernikus selv utsatte publiseringen av sitt forsvar for heliosentrismen til like før sin død av frykt for å bli latterliggjort. Forfølgelsen ved å forsvare teorien ble i hovedsak overlatt til Galilei. Etterhvert som han fikk bedre teleskoper, kunne han gjøre mange astronomiske oppdagelser. Disse oppdagelsene tilbakeviste den rådende aristoteliske kosmologien.
Dette irriterte hans vitenskapelige samtidige og den katolske kirkens autoriteter, som var dypt forankret i den aristoteliske geosentrismen. Da han ble utfordret av storhertuginnen av Firenze, som mente at hans heliosentrisme var i strid med Skriften, benektet Galilei at det var noen motsetning mellom vitenskapen og Bibelen. Dette førte til at han ble beskyldt for å foreslå en kjettersk tolkning av Skriften. Pave Paul V beordret ham til å forlate heliosentrismen og avstå fra å undervise i, eller forsvare den.
Galilei holdt lav profil i mange år. I 1632 publiserte han Dialog om de to viktigste verdenssystemer, som viste geosentrismens feil, og han ble da stilt for den kirkelige inkvisisjonen og erklært «mistenkt» for kjetteri. Han ble satt i husarrest, og boken hans ble forbudt. Galileo trakk seg til slutt etter press. Han skal samtidig ha sagt om jorden: «og likevel beveger den seg» – noe som tyder på at han ikke hadde endret mening til tross for at han ble tvunget til å fornekte teorien sin verbalt.
Semmelweiz reddet liv, men ble likevel forfulgt
En mer tragisk historie handler om den ungarske 1800-tallslegen Ignaz Semmelweis. Mens han arbeidet på et sykehus i Wien, undersøkte Semmelweis dødeligheten blant spedbarn og deres mødre. Sykehuset hadde to fødeklinikker, den ene betjent av medisinstudenter og den andre av jordmødre. Pussig nok var dødeligheten på førstnevnte klinikk usedvanlig høy, hele seks ganger høyere enn på sistnevnte.
Semmelweis fikk vite at medisinstudentene også dissekerte døde, og han hadde en teori om at de ubevisst overførte smitte fra de døde til kvinnene. Han foreslo at legene skulle vaske hendene og instrumentene sine, og da rådet hans ble fulgt, sank dødeligheten på legeklinikken umiddelbart til samme nivå som hos jordmødrene.
Til tross for disse klart positive resultatene ble metodene hans motarbeidet av de fleste av hans kolleger. Det virker som om de ikke kunne akseptere muligheten for at de utilsiktet hadde forårsaket dødsfall blant kvinner og spedbarn. Selv etter å ha oppnådd lignende resultater med håndvask på andre sykehus, forble Semmelweis et objekt for forakt, og til slutt bukket han under for en kronisk depresjon. Han ble innlagt på et mentalsykehus, der han døde 47 år gammel.
Ikke unntak
Dette er bare to av mange tilfeller i vitenskapens historie der viktige innsikter ble motarbeidet og forkjempet fordi de utfordret status quo. Selv om den vestlige vitenskapen fremheves som et forbilde på rasjonell virksomhet, minner slike historier oss om at selv om en gitt empirisk forskningsmetode kan være ideelt sett streng, er de som bruker den feilbarlige.
Det tjuende århundrets vitenskapsfilosofer har vist at objektivitet i vitenskapen er en mytisk forvrengning. Vitenskapelige miljøer er like fulle av ikke-rasjonell påvirkning som alle andre menneskelige nettverk. Til tross for all vektleggingen av empiriske bevis i vitenskapen, har teoretiske paradigmer ofte blitt valgt og bevart av ikke-rasjonelle grunner, enten de er psykologiske, sosiale, økonomiske, politiske eller til og med religiøse.
Galileos og Semmelweis’ historier illustrerer dette på en levende måte, da de begge måtte kjempe mot krefter som forurenset de vitenskapelige undersøkelsene. Avfeier vi disse historiene som unntak eller anomalier, risikerer vi mye. Santayanas advarsel om ikke å lære av historien gjelder like mye her som andre steder. Hvis vi ikke ydmykt erkjenner at våre egne forskningsmiljøer er utsatt for ødeleggende innflytelse, er vi nødt til å gjenta fortidens feil.
Potensielt ødeleggende innflytelse
Det ser altså ut til at vitenskapshistorien bør inspirere til tilbakeholdenhet i forhold til det vi anser som ukontroversielle vitenskapelige fakta, særlig når det gjelder uttalelser om å «følge vitenskapen». Hvordan kan dette gjelde for noen av dagens kontroverser?
Klimaspørsmål handler ikke bare om vitenskap
Ta for eksempel debatten om klimaendringene. Som alle vitenskapelige undersøkelser som tar for seg spørsmål som påvirkes av menneskelig atferd, er klimavitenskapen full av usikre elementer. Blant disse er påstander om årsakssammenhenger som skal forklare hvorfor de globale temperaturene stiger. Men korrelasjonen mellom stigende globale temperaturer og karbonutslippende industriteknologi beviser ikke i seg selv at den globale oppvarmingen utelukkende er menneskeskapt. Korrelasjon er ikke ensbetydende med kausalitet, som det heter.
Videre er klimaforskernes prediktive påstander om hva fremtiden vil bringe hvis vi følger en gitt kurs, også usikre, delvis på grunn av årsakssammenhengen: Hvis temperaturøkningen ikke hovedsakelig skyldes menneskelig aktivitet, kan vi ikke på en pålitelig måte forutsi fortsatte økninger basert utelukkende på nivåer av menneskeskapte karbonutslipp.
Men hvis vi ser bort fra disse spørsmålene, bør vi se på noen av de måtene klimavitenskapen kan bli forurenset av ikke-vitenskapelig påvirkning. En av disse er økonomisk, ettersom forskning som fremmer klimaendringsagendaen gir betydelige muligheter for å motta føderale bevilgninger. Et annet potensielt ødeleggende element, som mange har hevdet er den mest grunnleggende drivkraften bak miljøalarmismen, er politikk. Globalister kan bruke oppvarmingsskremselen til å fremme sin agenda om å begrense kapitalismen og fremme sosialismen.
Selv om dette absolutt er mulige faktorer som kan påvirke klimavitenskapen, er de reelle? Mange har hevdet at andre faktorer er reelle. Hvert år publiseres det bøker og artikler med vitenskapelige argumenter som styrker denne skepsisen. Michael Shellenbergers ferske bok Apocalypse Never: Why Environmental Alarmism Hurts Us All er et viktig eksempel.
Pandemien handlet ikke bare om vitenskap
En annen sak å ta i betraktning i denne sammenhengen er covid-19-pandemien. Påstanden var at tiltakene var rent vitenskapelige. Men disse påstandene ignorerer det faktum at de faktisk var en konsekvens av risikovurderinger med flere faktorer. Offentlige tiltak i form av munnbind, sosial distansering, karantene og vaksinemandat innskrenket den menneskelige friheten. Derfor var det nødvendigvis mer enn vitenskapelige resonnementer som lå bak. Tiltakene var en konsekvens av vurderinger av hvilken grad av risiko for den offentlige sikkerheten som rettferdiggjorde innskrenkninger i den personlige autonomien.
Disse vurderingene innebar også forutgående vurderinger av hvilke ofre vi som samfunn burde være villige til å gjøre når det gjaldt handel, utdanning og til og med psykisk helse, som alle ble betydelig påvirket av karantener, nedstengninger og maskemandater. Selv om slike vurderinger var basert på vitenskapelige data, var det uunngåelig at de ikke var tilstrekkelig basert på disse dataene. Empiriske data forteller oss nemlig bare hva som er tilfelle. Empiriske data kan ikke i seg selv fortelle oss hvordan vi bør reagere på et gitt fenomen. Ikke-vitenskapelige vurderinger spiller nødvendigvis inn i den offentlige politikken rundt slike fenomener. Disse faktorene omfatter fryktens psykologi, den offentlige oppfatningen og økonomiske og politiske interesser.
I begge tilfeller – både når det gjelder klimaendringer og pandemibekjempelse – kan den offentlige politikken være styrt av ikke-vitenskapelige faktorer som skjuler seg bak en «følg vitenskapen»-maske. Men som historien har vist, bør vi ikke bli overrasket hvis det er slik.
Galilei og Semmelweis kunne like gjerne ha blitt skutt ned med datidens «følg vitenskapen»-meme, til tross for at det nå er åpenbart at de var de som var mest systematiske i sin vitenskapelige tenkning.
James Spiegel
Forfølgelsen av dem i vitenskapens navn kunne ikke ha vært mer tragisk ironisk. Er vi kanskje vitne til noe lignende i dag?
Om forfatteren
James S. Spiegel er rektor ved Lighthouse Christian Academy i Bloomington, Indiana. Han har en bachelorgrad i biologi, to mastergrader i filosofi, og en PhD i filosofi fra Michigan State University. Som forfatter har han publisert over 90 artikler og elleve bøker, deriblant The Making of an Atheist. How Immorality Leads to Unbelief, Hell and Divine Goodness (Cascade) og tobindsverket Idealism and Christianity (Bloomsbury Press).
Teksten er opprinnelig publisert av Salvo Magazine, og er publisert her på norsk med deres tillatelse.