Motstanden mot Intelligent Design minner om debatten rundt Big Bang-teorien på 1930-tallet. Det sier Michael Behe, biokjemiker og forfatter av boka «Darwin på retur», som nå foreligger på norsk. I morgen torsdag lanseres boka på Litteraturhuset i Oslo.
Siden «Darwin Devolves» kom ut for tre kvart år siden, har den skapt heftig debatt i amerikanske vitenskapsmiljøer. Allerede tre uker før utgivelsen ble boka behørig omtalt av Science Magazine. Senere ble den kraftig kritisert i samme publikasjon, av særlig vitenskapsjournalist Richard Lentski.
Behe har i ettertid vært involvert i en rekke nettdebatter, som det vil føre for langt å gjengi her. Men ønsker du nærmere innblikk, kan du gå inn her, her og her.
Videre har Behe et eget nettsted som handler om boka.
– Droppet leksene
Til BioCosmos sier Behe at ingen av kritikerne noe sted argumenter for at hans påstander er ukorrekte.
– Det ser rett og slett ikke ut som de har lest på leksene sine, smiler Behe, og føyer til at han synes det er en ære at en av verdens to største vitenskapelige publikasjoner har fattet så stor interesse for «Darwin Devolves».
– Men så langt jeg kan se, har ikke vitenskapen noe svar på mine påstander, sier han, og fortsetter:
– Intelligent Design er fryktet og blir møtte med sinne av mange innen mainstream science. Ikke fordi de er så sikre på at darwinismen stemmer, tvert om mener mange vitenskapsfolk, mange biologer, ja, selv mange evolusjonsbiologer, at neodarwinismen er en utilstrekkelig forklaring på de mange oppdagelser vitenskapen har gjort de siste 50 årene, der vi har funnet de molekylære byggesteinene som er grunnlaget for liv.
– Skeptiske forskere støtter ikke ideen om Intelligent Design, av rent sosiologiske årsaker, ikke fordi de tviler på bevisene. Det er vitenskapelig forbudt å tenke ting som hensiktsmessig design; dette er gammeldags og impliserer filosofiske og ideologiske diskusjoner.
– Kanskje er designeren Gud, og hvis det er tilfellet, kan vi ikke røre det, sier noen forskere.
Paralleller i vitenskapshistorien
Behe mener en slik holdning er i strid med den vitenskapelige idé, der forskerne er bundet til følge bevisene, uansett hvor de leder hen. – Du dømmer ikke ut fra bevis, men ut fra hvordan du vil at verden skal se ut, sier Behe, som finner paralleller i vitenskapshistorien:
– Det har vært eksempler i fortida, der vitenskapsfolk har ment at noen ideer hadde filosofiske implikasjoner, som ikke var vitenskapelige. Senere ble idéene akseptert av vitenskapen.
– To eksempler: Da Newton lanserte sin gravitasjonsteori i 1687, var det stor skepsis blant vitenskapsfolk, fordi ideen om at gravitasjonskraften kunne virke over så store avstander gikk utenfor de vitenskapelige grensene, slik de kjente dem. Dette var skummelt, nesten spøkelsesaktig. Noe av det samme skjedde da Big Bang-teorien ble introdusert på 1930-tallet: Dersom teorien var riktig, ville jo det bety at universet hadde en begynnelse, og verre; en begynner, en som startet det hele.
– Noen fysikere hatet teorien, på grunn av de teologiske implikasjonene, fremholder Behe, som mener Intelligent Design er i den samme båten, selv om reaksjonene kanskje er litt mer intens mot Intelligent Design enn de to andre teoriene. – Fordi konklusjonen om at en designer står bak er så mye mer synlig og umiddelbar.