Er virkeligheten bare et slags dataspill? Finnes vi ikke på ordentlig? En ny NRK-artikkel kan fortelle at mange sekulære forskere og filosofer tror at virkeligheten bare er en simulering. Dette kalles simuleringshypotesen. Stemmer dette? Og hva er konsekvensen av å tro noe slikt?
Det er ikke ofte at NRK-artikler går inn i skjæringsfeltet mellom tro, filosofi og forskning. Men søndag 17. desember 2023 publiserte de en lengre artikkel som kunne fortelle oss at mange forskere og filosofer mener at vi trolig bare lever i et slags dataspill eller simulering. Det vi består av, er egentlig bare tall. Vi finnes ikke på ordentlig.
Hvis virkeligheten er simulert, er den også designet
Et interessant poeng ved simuleringshypotesen, er at den bruker design-språk og design-analogi. Hvis livet er en simulering, et slags dataspill, må det jo finnes en designer av denne simuleringen eller dette dataspillet. Tilhengere av simuleringshypotesen går ikke nødvendigvis inn på slike implikasjoner. Men det følger naturlig at måten å forstå virkeligheten på. Slik kan vi si at teorien eller hypotesen om simulering er en slags form for intelligent design, selv om kanskje ikke alle vil vedkjenne seg det.
Tror man at virkeligheten er simulert, må noe eller noen stå bak simuleringen. Filosofiske materialister vil kanskje forklare dette med noe annet eller noen andre som er materielle. Da møter man derimot på et regresjonsproblem, for hva kan forklare dette eller disse igjen?
Forstår vi simuleringshypotesen i beste mening, ut fra et kristent verdensbilde, kan vi kanskje strekke oss til å si at det høres veldig likt ut som å tro at Gud har skapt eller simulert vår verden. Men de fleste som snakker om simuleringshypotesen forstår ikke simulering slik. De vil heller utelate Gud fra bilde. Og mange vil si at vi egentlig ikke finnes på ordentlig.
Nå tror ikke jeg at virkeligheten på den måten er simulert. Jeg tror at virkeligheten er virkelig. Men det er et poeng å få frem konsekvensene av en teori, og hvilke antakelser som faktisk ligger implisitt i teorien.
NRK-artikkelen forteller om at i følge simuleringsteorien, er vi bare tall i koder. Informasjon, med andre ord. Informasjon må kommet fra et sted. Fra ellers i livet vet vi at informasjon er et produkt av design. Senere i denne artikkelen skal vi se på andre likheter mellom teorien om og teorien om intelligent design, samt hvorfor simuleringshypotesen gir dårlig mening.
Men før det det, la oss se på hvordan NRK-artikkelen indirekte knuser en gammel myte om at sekulære ikke tror på noe:
Sekulære forskere tror også på noe
En vanlig myte blant mange sekulære, er at de ikke tror noe. Ikke utenom på vitenskap i alle fall. For vitenskap er jo bevist. Så man tror bare på det som er bevist. Ingenting annet. Dette kommer også frem i NRK-artikkelen, der de intervjuer NTNU-forsker Inga Strümke, som sier,
“Grunnen til at jeg driver med realfag er at jeg da ikke trenger å tro på noe.”
På tross av hva hun selv tror, trenger Inga Strümke å tro på noe. Bare for å drive med realfag trenger hun å tro på en rekke ting som ikke kan bevises. Hun tror for eksempel at hun kan stole på sansene sine, at hjernen hennes hjelper henne til å komme frem til sannhet ved bruk av fornuft, og at man kan stole på matematikkens og logikkens lover. Vitenskap hviler på en rekke ikke-vitenskapelige antakelser.
For å leve i denne verden, trenger man også å tro på en rekke ting som ikke kan bevises vitenskapelig. Vi lever alle etter en viss moral, og moral kan ikke bevises ut fra vitenskapelige standarder.
Mens en rekke sekulære forskere selv ønsker å fremstå som svært rasjonelle ved å bare tro på hva som er bevist, viser NRK-artikkelen oss at de ikke gjør dette.
En av de som tror det er sannsynlig at det vi kaller virkeligheten, ikke er virkelig, er verdens mest kjente vitenskapsformidler, Nei deGrasse Tyson. Tyson er astrofysiker og en overbevist ateist. Som NRK-artikkelen får frem, tror Tyson at det er 50 % sjanse for at vi lever i en simulering. Inga Strümke tror også at det er mer sannsynlig at livet er simulert, enn at det ikke er det.
Ikke-religiøse forskere blir religiøse
Teorien om panspermia og teorien om multiverset er to eksempler på andre spekulative teorier som på ingen måte er bevist, men som en rekke forskere tror på. Når vi også vet at mange forskere tror at hele livet bare er en simulering, forteller det oss at mange sekulære ender opp med å tro på ting som er svært spekulativt.
Å forkaste religion eller tro fører ikke til fravær av religion, det fører bare til en annen religion. Alle mennesker tror på noe, for det er umulig å ikke tro på noe.
Spørsmålet er bare om det man tror på kan begrunnes godt, og hvilke implikasjoner det man tror på har.
Sannsynlighetsargumentet: Hvordan simuleringshypotesen blir begrunnet
Forklaring av argumentet
Simuleringshypotesen blir forsøkt begrunnet ved flere argument, blant annet sannsynlighetsargumentet. Dette argumentet sier at det bare finnes én virkelighet, men veldig mange simuleringer.
Hvis vi ser for oss at en rød kule i en bolle symboliserer virkeligheten, mens blå kuler symboliserer simuleringer, vil det være veldig mange flere blå kuler i bollen. Sannsynligheten for å trekke en rød kule er derfor forsvinnende liten. Ut fra dette tanke-eksperimentet vil man hevde at sannsynligheten for at livet er virkelig, og ikke en simulering, er svært liten.
Flere ting er interessant å merke seg ved sannsynlighetsargumentet. For det første kan vi legge merke til hvordan argumentet er bygd opp, for det andre svakheten ved antakelsen i argumentet.
Sannsynlighetsargumentet er til en viss grad bygd opp på en lignende måte som design-argumenter. Man tar utgangspunkt i hvordan vi ellers vet at virkeligheten fungerer.
Sannsynlighetsargumentet tar utgangspunkt i at vi fra livet ellers vet at det finnes en rekke simuleringer. Design-argumenter tar utgangspunkt i at vi ellers i livet vet at kompleks og spesifikk informasjon er et resultat av design, ikke tilfeldigheter. Altså er den beste forklaringen at virkeligheten er designet, ikke et produkt av tilfeldigheter. Slik sett er det ingen problemer ved strukturen på sannsynlighetsargumentet.
Hva er problemet med sannsynlighetsargumentet?
Problemet er heller antakelsene, som ikke fungerer i en slik meta-argumentasjon. La meg forklare:
Hva er det sannsynlighetsargumentet antar? Jo, man antar at det finnes bare én virkelighet, men mange simuleringer. Så resonnerer man videre at det derfor er mer sannsynlig at livet er en simulering.
Men hvorfor anta at det finnes én virkelighet, hvis man til slutt konkluderer med at det ikke finnes en virkelighet? Hvis det ikke finnes en virkelighet, men virkeligheten bare er en simulering, fungerer ikke tankeeksperimentet.
For da finnes ikke den blå kulen som symboliserer virkelighet. Da er “virkelighet” bare en illusjon. Da er “virkelighet” bare et ord i språket vårt som egentlig betyr “simulering”. Problemet med sannsynlighetsargumentet er altså at det starter med et premiss som motsier konklusjonen.
Partikkelfysiker ved NTNU, Inga Strümke sier til NRK at hun sliter med å finne et godt motargument. Men hvis man starter et argument med et premiss som motsier konklusjonen til argumentet, er det god grunn til å avvise argumentet.
I tillegg kan vi spørre oss om det er relevant at vi mennesker har laget mange simuleringer? Tilsier det faktum at mennesker har laget mange simuleringer, at det er mer sannsynlig at hele vår virkelighet er simulert, enn at den er virkelig? Det virker ikke å være noe grunn til å tro det.
Simuleringshypotesen gir ikke mening av mening
Dersom en virkelighetsforståelse ikke klarer å gi mening av mening, er dette en betydelig svakhet. Professor i nevrokirurgi, Michael Egnor, kritiserer simuleringshypotesen ut fra nettopp mangelen på mening.
Vi mennesker er intensjonelle skapninger som naturlig forstår at det finnes mål og mening med virkeligheten. Det vi tenker, sier og gjør har en hensikt. Vi har mål med det vi gjør. Intensjonalitet og mening kan ikke eksistere i simuleringer. Da er de tingene vi tenker, sier og gjør bare bestemt, og det finnes ikke noe virkelig mening med det vi gjør. Hvis vi mennesker er intensjonelle mennesker, og hvis objektiv mening eksisterer, gir altså simuleringshypotesen dårlig mening.
Alternativet er å forkaste intensjonalitet og mening, for å da stå igjen med simulering. Men hvofor skulle vi gjøre det? At virkeligheten bare er en simulering er ikke intuitivt, og vi har ingen avgjørende gode grunner for å tro på det. At intensjonalitet og mening eksisterer, er derimot intuitivt. Og hva står vi igjen med, dersom vi forkaster mening?
Simuleringshypotesen vs. kristen teisme: Hva kan begrunne virkeligheten best?
Simuleringshypotesen forsøker å forklare visse aspekter ved virkeligheten, som at den bærer preg av design, at matematikk er nyttig og at universet virker å være finjustert for liv. Men dette er aspekter ved virkeligheten som bedre kan forklares ut fra et kristent verdensbilde. Står det en designer bak, er det naturlig at vi ser tegn på design. Og tegn på design er noe til og med mange ikke-kristne forskere erkjenner.
Et kristent verdensbilde kan forklare matematikkens nytteverdi
Matematikk har vist seg å være svært nyttig i fysikk og andre fagfelt. Det at matte fungerer så godt, og til og med kan forutsi ting før det har blitt vist empirisk, peker på en dyp orden i universet, som bedre kan forklares med design enn tilfeldigheter. Skulle virkeligheten bare ha vært simulert, ville det også bety at matematikken ikke var virkelig, men bare noe som var lagt opp til å fungere i denne simuleringen.
Et annet relatert poeng, som også Anders Kvellestad kommer inn på i podcasten Abels tårn, er at det er vanskelig å tro at vi kan forstå virkeligheten vår, og ellers stole på fornuften vår, dersom vi bare lever i en simulering. Hvis dette ikke er virkeligheten, kan vi ikke drive vitenskap for å finne kunnskap om virkeligheten, for da er dette bare en simulering.
Et kristent verdensbilde kan forklare at universet er finjustert
Inga Strümke peker på at universet er finjustert, og sier i podcasten Abels tårn, “Det virker som om det har vært noen inne og skrudd på dem” om parametere som er finjustert. Den kristne fysikeren Anders Kvellestad, som diskuterte med Inga Strümke i podcast-episoden, argumenterer mot finjusteringsargumentet for Gud.
Jeg tror det finnes bedre forklaringer på universets finjustering enn simuleringshypotesen, som Inga Strümke er åpen for, samt avvisningen, som Anders Kvellestad kommer med. Simuleringshypotesen peker dypest sett på et slags design, som i utgangspunktet kan være en god forklaring av finjustering.
Ett av problemene med å forklare finjustering med simulering, er at denne finjusteringen, og resten av virkeligheten, inkludert mening, bare er simulert, og ikke virkelig. En kristen design-forståelse kan bekrefte at den virkeligheten vi intuitivt opplever som virkelig, faktisk er virkelig. Og man kan begrunne den i en allvitende og allmektig designer.
Selv om enkelte kristne, som Kvellestad, ikke liker finjusteringsargumentet, tror jeg ikke argumentene mot gir god mening. Kvellestad sier, “Jeg tror ikke at en allmektig Gud trenger å sitte å tweeke parametrene i sin egen kreasjon. Det er et veldig redusert bilde av Gud altså.” (42:30 i podcast-episoden).
Men det å peke på Gud som forklaring på at universet er finjustert reduserer ikke Gud til bare å være en som har finjustert parametre for at liv skal kunne eksistere. At Gud også har finjustert, betyr ikke at Gud bare har finjustert. Når fysikere observerer finjustering, gir det god mening å tro at Gud er den som best kan forklare at universet er slik, når det ellers hadde vært svært usannsynlig.
Når man allerede tror på Gud, gir det i alle fall god mening å tro at Gud må være årsak til at universet er som det er, siden Gud er universets Skaper.
Ikke simulert, men designet
Din naturlige oppfatning av at livet ditt, og valgene dine har mening, gir mening. Sunn fornuft tilsier at vi er her for en grunn. Vi er her ikke bare som et slags merkelig simuleringseksperiment. Da hadde våre tanker, ord og gjerninger ikke virkelig hatt noe å si.
Vi er derimot skapt for en hensikt, av en designer. Våre valg har derfor mening. Ingen har simulert deg. Men noen har skapt deg. For et meningsfullt liv.