Trekkfugler reiser tusenvis av kilometer uten å ta pause. Og de finner som regel frem dit de skal. Hvordan klarer de det?
Av Holger Daugaard
Noe av det mest imponerende i dyreverdenen er uten tvil trekkfuglenes fantastiske evne til å tilbakelegge store avstander.
Inntil for få år siden ble det ansett som en stor prestasjon når for eksempel stærene kunne krysse Nordsjøen på 500-800 kilometer, en distanse som krever minst 10 timers uavbrutt flukt. I dag regnes dette som en bagatell sammenlignet med avsløringene fra studier i andre deler av verden de siste årene.
Vi vet nå at det finnes fuglearter som fly sammenhengende i opptil fire dager og tilbakelegger distanser på opptil 4000 km. Disse inkluderer den amerikanske gullpipleren, som hekker i høyarktiske Canada og oppholder seg i Brasil om vinteren.
Trekkruten er kjent for å være fra Canada til kysten av Atlanterhavet og derfra flyr den over havet til Sør-Amerika, en distanse på rundt 4500 kilometer, som må tilbakelegges i ett strekk, siden den ikke kan gå ned til vannet for å hvile. Trekket berører så vidt Bermudaøyene, men vanligvis hviler ikke fuglen her.
Fra overvintringsområdene trekker den nordover en helt annen rute om våren, direkte nordover gjennom det nordamerikanske kontinentet. Den årlige ruten beskriver dermed en ellipse, en total distanse på 15 000 kilometer – en virkelig fantastisk prestasjon.
Drivstoffet
Slike imponerende prestasjoner stiller naturligvis store krav til utholdenhet. Energien til trekket må nødvendigvis komme fra maten fuglene spiser og forbrenner i kroppen. Rett før fuglene setter av gårde, inntar de mye mat for å bygge opp et stort fettdepot. For det er fett som er det virkelige drivstoffet, og derfor er det ekstremt godt egnet til dette formålet.
Når fett brytes ned, frigjør det dobbelt så mange kalorier som karbohydrater eller protein. Fett har også den fordelen at det kan lagres i kroppen uten bruk av vann – i motsetning til for eksempel karbohydrater. Derfor er det naturlig at fett er trekkfuglenes energikilde.
Det er bare et fåtall av trekkfuglartene som reiser mellom sommer- og vinterkvarterene i ett strekk.
Mellom de aktive trekkperiodene er det pauser der fuglene hviler og bygger opp et nytt fettdepot. Dette har også vist seg å være den mest økonomiske måten å gjennomføre trekket. Beregninger har vist at en fugl bygger opp et fettdepot på halvparten av kroppsvekten før avreise og deretter trekker til den når bestemmelsesstedet.
Totalt bruker den 40 prosent mer energi enn en fugl som bare bygger opp et lager tilsvarende 10 % av kroppsvekten og bruker opp dette før den bygger opp et nytt lager.
Dette henger selvfølgelig sammen med at jo tyngre fuglen er, desto mer energi den har å forbrenne i flukten. Forholdene
som trekkfuglene lever under, er svært like forholdene i dagens flytrafikk.
Rubinkolibri
Et eksempel på hvor effektivt fett er som flydrivstoff kan vises ved den nordamerikanske kolibriarten rubinkolibri, som hekker i det østlige Nord-Amerika.
Med en kroppsvekt på 4 gram er den en av verdens minste fuglearter. Den overvintrer i Mellom-Amerika, og den reiser dit via Mexicogolfen –
en flytur på rundt 18 timer over vann, noe som krever at den flyr non-stop. Før den har den bygget opp et fettdepot som tilsvarer tilsvarer halvparten av kroppsvekten, eller 2 gram.
Disse to grammene fett er nok drivstoff til en flytur på 1000 kilometer over åpent hav – en imponerende prestasjon.
Rubinkolibrien er bare ett eksempel av hundrevis.
Noen av våre hjemlige fuglearter utfører lignende bragder. Arter som sivsanger, hagesanger og gulspurv trekker ned gjennom Europa om høsten, over Middelhavet og deretter over Sahara for å slå seg ned for vinteren på savannen.
Hvem ville vel våge å foreta en så risikabel reise med noe mindre enn dagens store fly? Likevel har disse små sangfuglene foretatt denne reisen i århundrer.
Man har observert at en fugl som rørsangeren dobler kroppsvekten sin fra 10 til 20 gram før avreise. Dette gjør at den kan fly mellom
60 til 90 timer og krysser Middelhavet og Sahara i ett strekk.
Målet blir ikke alltid nådd
Ikke tro at slike farefulle reiser alltid går bra.
For eksempel har ørkenreisende i Sahara rapportert om hvordan store flokker med småfugler som angivelig har gått tom for drivstoff og derfor må lande i ørkenvarmen, kan samle seg i bilvrak, ruiner osv. alt som gir noe som helst skygge.
Værforholdene kan også være problematiske. Fuglearter som overvintrer i Afrika og trekker nordover om våren, er
for eksempel ofte utsatt for å fly i motvind, ettersom nordlige passatvinder er fremherskende på denne tiden av året.
Det er ingen tvil om at utallige fugler omkommer på disse strabasiøse reisene over ørkenen eller havet.
Trekkhøyde
Det har vist seg at fugler sjelden trekker høyere enn 1000 meter over bakkenivå, for småfugler til og med lavere enn 300 meter.
Høyden avhenger av flere faktorer, blant annet værforholdene. Det finnes imidlertid betydelige unntak fra fra denne regelen. For eksempel trekker flokker av flokker med kortnebbgjess i Danmark blitt registrert på 4 000 meter over havet.
Også rovfugler, kråker, traner og andre større fuglearter kan trekke i stor høyde, og selv småfugler har blitt registrert på trekk i flere tusen meters høyde.
De høydene som er nevnt her, er relative, det vil si at de er oppgitt i forhold til observasjonspunktets høyde over havet. De absolutte høydene kan være mye høyere når trekket går over høye fjellområder.
I Himalaya er det flere ganger registrert fugletrekk på over 6000 meters over 6000 meter, og rekorden innehas av en flokk gjess som ble sett trekkende over Mount Everest i en høyde av 9500 meter over havet.
Det er egentlig litt av et mysterium hvordan fuglene klarer å overleve i så store høyder. Mennesker begynner å lide under det lave
av det lave oksygentrykket i en høyde av rundt 3600 meters høyde, og i 6000 meters høyde blir bevegelsesfriheten sterkt hemmet.
Den sterke kulden er også et alvorlig handikap.
Hvordan fuglene er fysiologisk tilpasset disse ekstreme forholdene, er uklart, men tilsynelatende men det plager dem tilsynelatende ikke i det hele tatt.
Jeg har for eksempel prøvd å slippe duer ut fra et fly i 10 000 meters høyde, og de fløy uforstyrret videre.
Det er også uklart hvordan trekkfugler er i stand til å holde seg i en viss høyde, noe som har vært som de har vist seg å gjøre. Dette er en vanskelighet selv for dagens høyteknologiske flytrafikk.
Hvordan fugler orienterer seg
Det er velkjent hvor utrolig nøyaktig trekkfugler kan finne veien tilbake til hekkeplassene sine fra vinterkvarteret. Et eksempel er en flokk på 59 landsvaler som ble ringmerket i England og ble gjenfunnet året etter på samme hekkeplass i nesten 100 % av tilfellene (56 gjenfangster).
Hvordan finner de veien?
Dette er sannsynligvis det mest interessante og gåtefulle spørsmålet du kan om fugletrekk.
Noen ting har imidlertid blitt avklart.
Det har vist seg at solen spiller en viktig rolle for mange dagtrekkende fugler. I gråvær trekker de ikke, eller eller de flyr opp over skydekket. Det er også tydelig at fuglene er i stand til å kompensere for solens posisjon på himmelen.
For nattlige trekkfugler har eksperimenter vist at stjernebildene har en innvirkning på orienteringen. Disse faktorene er imidlertid ikke den eneste forklaringen på fuglenes orienteringsevne.
For eksempel må sjøtrekkende fugler forvente en betydelig avdrift på grunn av på grunn av den konstante vinden over åpne havområder. De kan kompensere for denne avdriften på ukjente måter.
Derfor må også andre faktorer spille en rolle. Fuglene må ha en geografisk stedsans, i tillegg til at de må kunne
gjenkjenne steder visuelt.
Til slutt kan vi ikke utelukke at de kan ha sanser for registrering som ennå er ukjente for oss, og som de benytter seg av.
Konklusjon: Hensiktsmessighet
Til tross for at en viss prosentandel av trekkfuglene aldri når frem til bestemmelsesstedet, er det ikke til å stikke under en stol at de virkelig er imponerende.
Det er ett nøkkelord som kjennetegner bevegelsene deres, og det er ordet Hensiktsmessighet.
Man kan bare filosofere over hvordan vitenskapen vil kunne forklare fremveksten og utviklingen av disse fuglenes bemerkelsesverdige egenskaper på et evolusjonært grunnlag.
Det er så mange samvirkende faktorer i spill her at sannsynligheten for at at slike forhold kan ha oppstått ved tilfeldigheter er forsvinnende liten.
Alternativet til det evolusjonistiske synet er at en overlegen intelligens har utstyrt trekkfuglene med med sine forunderlige egenskaper. Dette alternativet løser selvsagt ikke alle spørsmål, men det må fremheves som en minst like gyldig opprinnelseshypotese.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Origo, nr. 77 (2002).
Kilder
Salomonsen, Finn (1967): Fugletrekket og dets gåter. Munksgaard.
Dybbro, Tommy (1987): 2000 km non stop flytur på bare noen få gram fett. Illustrert vitenskap.