Hva er nydarwinisme? Og hva tenkte lege og forsker Ernst Ferdinand Lochmann om Charles Darwin sin evolusjonsteori?
Av Rolf Kenneth Myhre
Else Marie Nerland gjentar flere ganger i sin bok at Lochmanns syn på darwinismen ble misforstått både av samtiden og ettertiden. Dette er jo merkelig, gitt at medisinprofessorens primære virksomhet i de siste tyve årene av hans liv var å delta i de offentlige debatter, både skriftlig og muntlig, omkring de store temaer innen samfunn og kultur, vitenskap og religion.
Klarte ikke Lochmann å formulere seg klart nok i sine utallige avisinnlegg, kronikker og essays? I et forsøk på å komme nærmere hva Lochman mente den gang, eller kanskje hvilke standpunkter han ville ha inntatt i dag, la oss se på hva som er de fire kjernepunktene i nydarwinismen, og hvilket perspektiv Intelligent Design (ID)-bevegelsen har hertil. ID-teorien er ikke basert på en bestemt metafysikk, men er åpen for metafysisk idealisme.
Hva er nydarwinisme?
Kjernen i nydarwinismen består av fire hovedpunkter:
1. Alle arters felles opphav
2. Tilfeldige mutasjoner
3. Naturlig seleksjon («survival of the fittest»)
4. Darwinistisk gradualisme
1. Alle arters felles opphav
Idéen om alle arters felles opphav ble fremmet av flere på 1700- tallet, bl.a. den franske matematiker Pierre Louis Maupertuis (1750), den tyske filosof Immanuel Kant (1790), og Charles Darwins bestefar Erasmus Darwin (1794).
ID-bevegelsen er heller ikke automatisk negativ til idéen om alle arters felles opphav. Blant de ledende ID-forfatterne er
Michael Behe den som har vært mest eksplisitt i å ta denne idéen for gitt. Men også Günter Bechly – tysk insektspaleontolog som har gått over fra nydarwinisme til ID-teorien – hevder at fossilarkivet ikke synes å være i konflikt med idéen om alle arters opphav.
Behes og Bechly tro på idéen om alle arters felles opphav har nok irritert deres nydarwinistiske opponenter, for det gjør det vanskeligere for dem å stemple ID-bevegelsen som «kreasjonisme i forkledning». Behe påpeker imidlertid at idéen om alle arters felles opphav ikke må betraktes som en darwinistisk årsaksforklaring. Idéen har sitt utgangspunkt i den observerte likheten mellom mange dyrearter og dyregrupper, men forklarer ikke hvordan bestemte karaktertrekk opprinnelig oppsto, eller mer generelt hvordan forskjellene mellom vidt forskjellige dyregrupper har oppstått.
«[Idéen om] alle arters felles opphav prøver bare å forklare likhetene mellom skapningene. Den sier bare at på et eller annet vis så var felles karaktertrekk der fra begynnelsen av – stamfaren hadde dem. Men idéen i seg selv prøver ikke å forklare verken hvordan stamfaren opprinnelig fikk disse karaktertrekkene, eller hvorfor etterkommerne skiller seg fra hverandre…
Som kontrast hertil, Darwins hypotese om evolusjonens mekanisme – den integrerte kombinasjonen av tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon – er definitivt mer ambisiøs.
Denne kombinasjonen prøver å forklare forskjellene mellom skapningene. Den prøver å besvare det avgjørende spørsmålet om hva som forårsaket slike svimlende transformasjoner. Hvordan kunne én form for stamfar over tid utvikle seg til skapninger så forskjellige… som for eksempel flaggermus og hval?» (Behe: The Edge of Evolution, 2007)
2. Tilfeldige mutasjoner
Ifølge nydarwinismen er tilfeldige mutasjoner – det vil si kopieringsfeil som oppstår når DNA’et kopieres under celledeling – den eneste kilde til at endringer i DNA’et oppstår.
De mutasjoner som er gunstige for artens videreføring blir så bevart og videreført til de neste generasjoner takket være naturlig seleksjon.
Over millioner av år skal så denne kombinasjonen av tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon ha resultert i livets fantastiske mangfold.
Mens evolusjonsbiologer har nøyd seg med å klassifisere mutasjoner på basis av deres umiddelbare fenotypiske virkning – hvorvidt de er gunstige, nøytrale eller ugunstige hva angår artens overlevelse – er Behe den første som påpeker og vektlegger overfladiskheten i en slik
klassifisering.
Fra et biokjemisk-molekylært perspektiv er det nemlig interessant hvorvidt den enkelte mutasjon innebærer en forringelse (eng.: degradation) av genet, på den måten at genets opprinnelige formål (via det protein som genet inneholder koden for å bygge) enten blir redusert eller opphører helt.
En slik forringelse av genet kan på kort sikt være gunstig for arten, men fra et evolusjonært perspektiv vil slike forringelser resultere i at arten blir spesialisert og låst til denne spesialisering. Arten ender da opp som en blindvei som ikke kommer videre, og som til slutt utryddes når en større endring i omgivelsene oppstår som krever genetisk fleksibilitet for å kunne tilpasse seg raskt.
Det er altså nødvendig å skille mellom mutasjoner som er fenotypisk gunstige men molekylært forringende, og mutasjoner som er fenotypisk gunstige og molekylært konstruktive. I praksis er det et kappløp mellom disse to typer av mutasjoner, der utfallet er gitt
på forhånd på grunn av den ekstreme forskjellen i hyppighet mellom dem.
3. Naturlig seleksjon («survival of the fittest»)
Naturlig seleksjon er den mekanisme at naturen bevarer alle mutasjoner som har en umiddelbar gunstig effekt for artens overlevelse.
Naturen fjerner via samme mekanisme alle mutasjoner som virker negativt for artens overlevelse. Det er denne mekanismen som er basis for sirkelslutning-utsagnet «survival of the fittest» («de best tilpassedes overlevelse»). Utsagnet ble myntet av Herbert Spencer i 1864 og som ble overtatt av Charles Darwin fra og med 1868.
Det er ikke noe galt med denne enkle forståelsen av naturens «eliminator» av mutasjoner med ugunstig effekt. Men dette bringer oss tilbake til de forskjellige typer av mutasjoner. Da naturlig seleksjon er en «blind mekanisme», skiller den altså ikke mellom de fenotypisk gunstige
mutasjoner der genets funksjon forringes, og de fenotypisk gunstige mutasjoner som er konstruktive og har et kreativt potensial.
Naturlig seleksjon har ingen skaperevne.
Som Jerry Fodor og Massimo Piatelli-Palmarini uttrykte det i boken What Darwin Got Wrong (2010):
«Vi betrakter naturlig seleksjon som å stemme pianoet, ikke som å komponere melodier».
4. Darwinistisk gradualisme
Darwinistisk gradualisme går ut på at kombinasjon av tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon innebærer at evolusjonen foregår uhyre langsomt og gradvis. Den foregår uten noen kvantesprang eller mirakuløse hopp fremover.
Darwin gjentok hele seks ganger i sitt verk Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg (1859) den latinske frasen Natura
non facit saltus, hvilket betyr at naturen ikke hopper fremover.
Naturlig seleksjon krever at hvert eneste lille og blinde mutasjonstrinn fremover må være fordelaktig for artens overlevelse
og videreføring, ellers blir mutasjonen vraket. Darwinistisk gradualisme utgjør det store hullet i bunnen på det raskt synkende nydarwinistiske skip. Nedenfor påpekes tre aspekter ved dette hullet.
a) Gapet mellom det reelle fossilarkivet og det fossilarkivet som ble forventet å finne basert på
darwinistisk gradualisme, har bare vokst.
Dette gapet var stort og erkjent allerede på Darwins tid, og Darwin selv forklarte gapet med at det daværende fossilarkivet var svært ufullstendig.
Men dette gapet ble bare større og alvorligere jo flere store fossillokaliteter som ble oppdaget, som f.eks. Burgess Shale i Canada (oppdaget i 1909) og Maotianshan Shales i Sentral-Kina (oppdaget i 1984).
Det nåværende fossilarkivet betraktes som representativt, i den forstand at man ikke lenger forventer å komme over noen betydningsfulle overraskelser. «Collector’s curve» er termen som brukes når antall nye funn flater ut med tiden.
Darwins diagram som viser hans oppfatning av evolusjonshistorien, kjent som «Livets tre», er stikk i strid med fossilarkivets evidens. Hva dyreriket angår, viser evidensen at Livets tre bør fullstendig avvises og erstattes av en ‘plen’ der ca. 20 dyrerekker plutselig oppstår uten noenkjente forfedre.
For en grundig gjennomgang av dette emnet, anbefales Stephen C. Meyers bok fra 2013, Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life. Se bokanmeldelse her.
Se også video-intervjuet med Günter Bechly fra 2021, Gunter Bechly Explains What The Fossil Evidence Really Says (YouTube, 36 min.).
b) Det tidsrom som fossilarkivet angir for at en bestemt evolusjonær transformasjon har foregått, er i ekstrem grad for kort i forhold til det tidsrom som ville kreves dersom kilden til denne transformasjon kun var tilfeldige mutasjoner (gitt matematiske beregninger basert på mainstream populasjonsgenetikk).
Dette manglende samsvar har på engelsk blitt kalt for «the waiting time problem».
Den britiske evolusjonsbiolog John Maynard Smith (1920-2004) diskuterte i et brev til Nature i 1970, Natural Selection and the Concept of a Protein Space, muligheten for serier med koordinerte mutasjoner. Men han avviste denne muligheten som for mirakuløs.
Koordinerte mutasjoner er nettopp hva darwinismen ikke kan tillate seg, da det smaker for mye av design.
Nydarwinistene ignorerte problemstillingen. Over tredve år gikk før hansken ble plukket opp igjen. Behe og professor i fysikk David W. Snoke publiserte i 2004 artikkelen Simulating evolution by gene duplication of protein features that require multiple amino acid residues.
Studiens konklusjon er at den generelle sannsynligheten for at to mutasjoner skal opptre i nær koordinasjon til hverandre (funksjonell relevans) i en flercellet organisme, vil kreve betydelig lengre tid enn Jordens alder!
De aller fleste nye gener vil imidlertid kreve langt mer enn bare to koordinerte mutasjoner, for ikke å snakke om hva en ny struktur på organnivå vil kreve, i bare én art.
Günter Bechly forklarer nærmere hva ventetid-problemet går ut på, i bloggartikkelen Fossil Friday: Walking Whales and Why All Critiques of the Waiting Time Problem Fail (sep. 2022):
«Det var først med Behe & Snoke (2004, 2005) og Behe (2007, 2009) at ventetid-problemet ble erkjent som et argument for intelligent design. Durrett & Schmidt (2008) prøvde å tilbakevise Behe, men kom selv frem til en uoverkommelig ventetid på 216 millioner år for
at en singel koordinert mutasjon skulle oppstå i menneskets evolusjon, mens bare ca. 6 millioner år er tilgjengelig siden opphavet til menneskets utviklingslinje fra en felles stamfar med sjimpansene.
Behe kom frem til 1015 år ved å bruke empiriske data fra denfaktiske ventetiden for en koordinert mutasjon som resulterte i klorokin antibiotikaresistens i malaria [Jordens alder er 4.54 × 109 år ± 1%].
Han ganske enkelt overførte disse empiriske funnene til mennesket, og tok i betraktning menneskets mye
lavere populasjonsstørrelse og mye lengre generasjonstid. Durrett & Schmidt sitt resultat var basert på en matematisk modell, som selvsagt krever noen forenklinger som kan introdusere feilfaktorer. Når slike modell-kalkulasjoner kommer i konflikt med harde, empiriske data, bør vi anta at de empiriske data bringer oss nærmere sannheten.
Uansett, begge tidsestimatene er uoverkommelige, og avviser således at en darwinistisk mekanisme
har forklaringsverdi når det gjelder makroevolusjon».
Et godt eksempel på hva slags hjørne nydarwinistene har malt seg selv inn i, er deres estimat av tidsrommet for at et angivelig firbent landdyr på størrelse med en hund ble transformert til et hvaldyr. Ca. 8 millioner år!
Dette estimatet motiverte evolusjonsbiolog Richard Sternberg til å benytte nydarwinistenes eget beregningsgrunnlag for populasjonsgenetikk, og kalkulere hva ventetiden ville være for at bare to (!) koordinerte mutasjoner skulle bli fiksert i en populasjon
av hvaler, gitt rimelige verdier for populasjonsstørrelse og generasjonslengde. Resultatet var 43 millioner år!
Da ville selv Jordens alder trolig ikke by på nok ventetid for transformasjonen fra landpattedyr til hvaldyr. [Kilde: ID-dokumentaren Living Waters: Intelligent design in the Oceans of the Earth (2015, kap. 6)]. Den absurde darwinistiske «Just so»-fortelling om hvalens superhurtige transformasjon ble også omtalt av Jonathan Wells i hans bok Zombie Science: More Icons of Evolution (2017, kap. 5).
c) Ikke-reduserbar kompleksitet
Michael Behe lanserte i sin debutbok, Darwin’s Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution (1996), begrepet ‘ikke-reduserbar kompleksitet’ (i det følgende forkortet til IRK).
Behe definerte IRK slik:
«Med ikke-reduserbar kompleksitet mener jeg et enkeltstående system som består av flere godt tilpassede, samhandlende deler som bidrar til den grunnleggende funksjonen, slik at systemet vil slutte å fungere hvis en av delene fjernes.»
Med IRK sikter Behe til biokjemiske og molekylære systemer (altså ikke systemer eller strukturer på f.eks. vevs- eller organnivå) som umulig kan ha hatt en sekvensiell og partiell utvikling. Hver av hovedkomponentene i systemet måtte være tilstede fra begynnelsen av.
Og videre: samspillet mellom hovedkomponentene måtte fungere riktig fra begynnelsen av, for at
systemet skulle bli bevart via naturlig seleksjon.
Som eksempel på en menneskelig konstruert mekanisme nevner Behe den enkle musefellen som finnes i de fleste hjem, der en metallhammer settes i slagposisjon via en fjær som strammes.
Poenget er at selv mekanismer som er relativt enkle å konstruere, må være resultat av nær umulig synkroniserte mutasjoner dersom hver av komponentene skal ha blitt utviklet tilfeldig uavhengig av hverandre, for så en dag å integreres til en fungerende mekanisme som tjener
organismen.
Siden naturlig seleksjon bare bevarer mutasjoner som har umiddelbar overlevelsesverdi, må biologiske systemer som ikke kan ha blitt skapt gradvis ha oppstått som en integrert helhet.
Bare intelligent design kan forklare opphavet til IRK.
Behe ga i boken en grundig presentasjon av flere eksempler på biokjemiske systemer som etter hans mening representerer ikke-reduserbar kompleksitet:
- det menneskelige øye,
- forsvarssystemet til bombardérbillene (Brachininae),
- flagellene og flimmerhår som bakterier og eukaryote celler bruker til å bevege seg med,
- koagulasjonsmekanismen,
- vesikkeltransport,
- B-cellens klonale seleksjon (som inngår i det adaptive immunforsvaret), og komplementsystemet (som inngår i det medfødte immunforsvaret).
Da Behe brukte termen «the black box» i boktittelen, siktet han til den vitenskapelige og ingeniørmessige bruken av begrepet, der man kan observere et systems input og ouput, men uten å forstå hvordan systemet fungerer på innsiden.
Behe påpekte med dette at cellens interne funksjoner og maskineri var en «sort boks» på Darwins tid, og i flere tiår etterpå.
Da biokjemikerne og molekylærbiologene begynte å åpne boksen under den molekylærbiologiske revolusjonen (1953-1965), viste det seg etter hvert at de nye innsiktene i cellens indre liv skulle bli en Pandoras boks for nydarwinistene.
Jo dypere man dykker ned i cellens indre liv og nanomaskineri, dess mer håpløs og utdatert framstår nydarwinismen.
Dette har også blitt erkjent av Third Way-bevegelsen, dannet i 2014, som i likhet med nydarwinismen er forankret i det materialistisk-naturalistiske dogmet.
Darwinistiske evolusjonsbiologer er enige om at per dags dato har ingen av dem presentert en eneste detaljert beskrivelse av hvordan et molekylært system kan ha oppstått (se Behe 2020, s. 121-122, der han siterer slike skriftlige erkjennelser og innrømmelser fra James Shapiro, Jerry Coine, Tom Cavalier-Smith, Andrew Pomiankowski og Robert Dorit).
«I Darwin’s Black Box [1996] argumenterte jeg at for alle praktiske formål så tilfredsstilte ikke-reduserbare komplekse biokjemiske systemer Darwins utfordring at «dersom det kan demonstreres at det har eksistert et komplekst organ som ikke kunne ha blitt dannet ved
tallrike, etterfølgende mindre modifikasjoner, så vil min teori absolutt kollapse.»
25 år senere [i 2020] er det fortsatt ingen grunn til å tro noe annet [enn at Darwins utfordring har blitt møtt på en tilfredsstillende måte]…
Kjemifaget har nå blitt nær 25 år eldre enn da Darwin’s Black Box ble utgitt. Likevel, som jeg har dokumentert i min ferske bok Darwin på retur [2019], er den faglitterære status når det gjelder ikke-reduserbare komplekse systemer uforandret – og det selv når problemene for Darwin har blitt mangedoblet.
Selv om vitenskapen om livet på det molekylære nivå har gjort store fremskritt, er det påfallende at de nye fremskrittene ikke inkluderer
forklaringer på hvordan de darwinistiske mekanismer kan ha produsert ikke-reduserbare komplekse systemer.
Til tross for de årene som har gått, og til tross for vitenskapens enorme fremskritt, og til tross for den intense avskyen for intelligent design som motiverer mange meget smarte forskere, så har selv de eksemplene som jeg belyste i 1996 gått fullstendig uforklart. Det i seg selv er sterk evidens for at darwinistene har gneldret opp mot feil tre.» (Behe 2020, s. 153).
Ernst Ferdinand Lochmann og darwinisme
Vi vender tilbake til Lochmann på 1870/80-tallet.
Hans skriverier uttrykker aksept for alle arters felles opphav, og at det har vært en reell utvikling fra éncellete organismer til mennesket. Det er darwinistenes påstand om at rent naturalistiske mekanismer står bak all denne mangfoldige og fantastiske utviklingen, som Lochmann i sin tid hevdet verken kunne bekreftes eller avvises.
Lochmann uttrykte derfor, i de sterkeste ordelag, at verken darwinistenes påstand eller metafysiske naturalisme måtte dogmatiseres til å være Sannheten. Ettertiden har vist at han hadde rett i dette.
Jeg vil her påstå at siden slutten av 1960-tallet har sannsynlighetsberegninger innen evolusjonsbiologi og molekylærbiologi gjort nydarwinismen til et synkende skip.
Alfred Russell Wallace og intelligent design
Når det gjelder samtidens påstander om at Lochmann ikke behersket darwinismen i detaljer, bør det påpekes at Lochmann gjentatte ganger uttrykte sin begeistring for bøkene og artiklene til den britiske naturforskeren Alfred Russel Wallace (1823-1913).
Det var i februar 1858, mens Wallace befant seg på en øy i Malayarkipelet, at han skrev det legendariske ‘Ternate-brevet’ til Darwin, som inneholdt et 14-siders essay der han presenterte i skisseform sin naturalistiske evolusjonsteori.
I 1869 skrev Wallace en bokanmeldelse der han for første gang introduserte konklusjonen om en ’overstyrende intelligens’ i sin egen evolusjonsteori. Med dette proklamerte han en idealistisk metafysikk, og fremmet den teori at evolusjonen er teleologisk, det vil si at den går fremover mot et forhåndsbestemt mål.
I en bok om darwinismen som Wallace fikk utgitt i 1889, distanserte han seg ytterligere fra darwinismen. I boken hevdet han at opprinnelsen både til urcellen og til den senere bevissthet i dyrene, må være et resultat av
«åndelige impulser».
I 1903, da Wallace var 80 år gammel, ble han astrobiologiens far ved utgivelsen av boken Man’s Place in the Universe. I desember 1910, én måned før Wallace fylte 88 år, ble hans store biokosmiske syntese utgitt, der alle trådene fra hans lange forskningsliv var samlet og integrert, The World of Life: A Manifestation of Creative Power, Directive Mind and Ultimate Purpose. Der ga han klart uttrykk for hvor guddommelig styrt han nå hadde konkludert at universet, livet og evolusjonen er.
Lochmann og darwinisme
I immatrikuleringstalen tok Lochmann også opp den nye darwinske vinklingen på om Homo sapiens evolusjonært har slektsskap med apene. Darwin behandlet som kjent dette emnet i sin bok fra 1871, The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex.
For å la tvilen komme Lochmann til gode, skal vi her omformulere vinklingen: Har Homo sapiens utviklet seg fra en mer primitiv klasse av primater, og har denne klassen av primater, samt deres forgjengere helt tilbake til den éncellete amøben, utviklet seg naturalistisk uten noen som helst form for bagasje, inspirasjon, åndelige impulser, bistand eller intervensjoner fra intelligente vesener tilhørende
en høyere verden? Hvem kan svare et dogmatisk Nei på det spørsmålet?
Lochmann støttet seg også i dette spørsmålet til Rudolf Virchow, som i 1869 var medstifter av Det tyske antropologiske selskap. Virchow var i sine foredrag og artikler sterkt avvisende til å gi akademia og universitetene carte blanche i å støtte Darwins hypoteser og teorier uten forbehold eller begrensninger.
Virchow var anti-katolsk, og i motsetning til Lochmann var han i hvert fall ikke en talsperson for religion eller kristendom.
Dette var tredje artikkel i Rolf Kenneth Myhre sin artikkelserie om den norske legen og forskeren, Ernst Ferdinand Lochmann. Les de andre artiklene her: