Artikkel

William Dembski og design-revolusjonen

01/09/2023

Skrevet av Rolf Kenneth Myhre.

Introduksjon

William A. Dembski (f. 1960) ble født og vokste opp i Chicago, som eneste barn av foreldre som formelt sett var katolske. Han var ikke spesielt religiøs, og stilte heller ikke spørsmål ved darwinismen. Da han gikk på høyskolen, interesserte han seg for new age-litteratur. Etter høyskolen begynte han på universitetet, men på grunn av vanskeligheter som oppsto, droppet han etter en tid ut og hjalp i stedet sin mor i hennes karriere som kunsthandler.

5. William A. Dembski: “The Design Revolution” (2004)

William A. Dembski og hans populærvitenskapelige bok “The Design Revolution».

William Dembski sitt tidlige liv

Det var først i denne perioden at han begynte å studere Bibelen. Han vendte så tilbake til universitetslivet, og begynte å studere statistikk. Tidlig på 1980-tallet ble han kristen, og ikke lenge etter mistet han troen på naturalismen og darwinismen.

1988 – 1995

I 1988 tok han PhD i matematikk ved University of Chicago, med vekt på sannsynlighetsregning. Han hadde på dette tidspunkt lest Richard Dawkins’ bok The Blind Watchmaker (1986), og lagt merke til flere alvorlige svakheter ved boken. Dette ga ham en viss retning i livet, et mål.

På begynnelsen av 1990-tallet hadde Dembski fått publisert tre artikler der han diskuterte hvorvidt design kunne spores i biologiens verden. Artiklene ble oppdaget av Stephen C. Meyer og Paul Nelson, som i 1992 kontaktet ham og spurte om han ville bli med i deres team. De trengte hans ekspertise innen sannsynlighetsregning og filosofi. Teamet skulle undersøke hvorvidt Intelligent Design – teorien (ID) kunne formaliseres til en vitenskapsgren. Dembski var positiv til dette prospektet, og havnet slik i kretsen rundt Phillip E. Johnson som i 1991 hadde fått utgitt boken Darwin on Trial. Da Johnson i juni 1993 samlet kretsen sin til noen dagers diskusjon og rådslagning ved Pajaro Dunes i California, var således Dembski med.

1996->

I 1996, åtte år etter sin første PhD, tok Dembski PhD i filosofi ved University of Illinois at Chicago. På dette tidspunktet hadde han også rukket å ta noen akademiske grader i psykologi, statistikk og teologi. Samme år opprettet Discovery Institute – en politisk konservativ tankesmie i Seattle (Washington) som hadde blitt grunnlagt i 1990 – sin ID-avdeling, kalt Center for Science and Culture. Stephen C. Meyer ble ansatt som avdelingens direktør, og Dembski ble engasjert som forsker, en tilknytning som skulle vare i tyve år.

Foto: Discovery Institute.

Etter en litt trøblete start, tok William Demski flere doktorgrader i Chicago. Han var med i ID-bevegelsen helt fra starten.

Under Dembskis teologiske studier ved Princeton Theological Seminary traff han sin fremtidige hustru, Jana Dembski. De fikk én datter og to sønner (tvillinger). Den ene sønnen ble i toårsalderen hardt rammet av regressiv autisme, hvis årsak Dembski relaterer til vaksinasjon.

William Dembski sin karriere

I 1998 fikk Dembski utgitt den fagfellevurderte monografien The Design Inference: Eliminating Chance through Small Probabilities (Cambridge University Press). Dette var en revisjon av hans PhD-avhandling i filosofi. Her lanserte han en formalisert prosedyre, Spesifisert kompleksitet-prosedyren, for å kunne identifisere når man bør trekke den slutning at intelligent design er årsaksforklaringen.

I 2002 kom Dembskis andre ID-bok ut, No Free Lunch: Why Specified Complexity Cannot Be Purchased without Intelligence. Denne boken har i likhet med den første et høyt teknisk-matematisk nivå, og krever av leserne en relevant universitetsutdannelse for å kunne henge med.

I 2004 ga Dembski ut den første populærvitenskapelige fremstilling av sine ideer, The Design Revolution: Answering the Toughest Questions about Intelligent Design. Denne boken er fri for matematikk og tekniske begreper, men ikke dermed sagt at dette er strandlektyre.

Dembski har siden 1999 undervist i filosofi og teologi ved flere universiteter. I 2006 innledet han et samarbeid med professor i ingeniørvitenskap Robert J. Marks II. Sammen har de videreutviklet Spesifisert kompleksitet-prosedyren til den mer kvantitative Algorithmic speciﬁed complexity-prosedyren. Denne prosedyren lanserte de første gang i artikkelen Algorithmic Speciﬁed Complexity (2012), for så å utdype og popularisere den i boken Introduction to Evolutionary Informatics (2017).

I september 2016 skrev Dembski en kort beskjed på sin blogg at han offisielt hadde trukket seg fra ID-bevegelsen og at alle hans formelle forbindelser til ID-samfunnet var avsluttet, inkludert hans tyveårige tilknytning til Discovery Institute. Han uttalte i et senere intervju at det ikke lå noe dramatisk bak dette; han trengte bare en pause. I de siste årene har han viet seg til å utvikle undervisningsmateriell. Målet er å gjøre undervisning mer effektiv.

Dembski ga et meget langt intervju om sitt liv og sin karriere i januar 2019 til James A. Barham ved TheBestSchools. Her er Dembskis CV.

The Design Revolution (2004)

Jeg har valgt denne boken fordi Dembski her gir en populærvitenskapelig fremstilling av hva intelligent design er, og hva den formaliserte prosedyren for å identifisere intelligent design går ut på. Boken, som er på ca. 300 tekstsider, er strukturert i form av 44 spørsmål som Dembski selv stiller og besvarer. Dette gir et gjennomsnitt på ca. syv sider pr. svar. Boken gir en grundig introduksjon til de vitenskapelige, filosofiske og metafysiske aspekter ved studiet av intelligent design.

Hva menes med Intelligent Design?

Intelligent Design er vitenskapen som studerer tegn på at en intelligent aktør eller aktører er opphavet til et produkt eller en hendelse. Oppdagelsen av intelligent design er sentralt innen mange vitenskapsgrener, som arkeologi, antropologi, rettsmedisin, kryptografi og astrobiologi (SETI-prosjektet).

ID-forklaringen er den ene av tre mulige årsaksforklaringer. De to andre årsaksforklaringene er tilfeldighet og lovmessig nødvendighet. Det var den franske biokjemiker og Nobelprisvinner Jacques Monod (1910-1976) som i sitt ‘metafysisk naturalisme’-manifest Tilfeldigheten og nødvendigheten (1971) fremhevet de to siste årsaksforklaringene som de eneste gjeldende hva angår tilværelsens dypeste spørsmål.

Prosedyren for å identifisere intelligent design som opphav til noe, er en generell metode som kan brukes i alle livets situasjoner, ikke bare innen evolusjonsbiologi. ID-prosedyren som metode forutsetter ikke en bestemt filosofi, men innen evolusjonsbiologien kommer den i konflikt både med metafysisk naturalisme (som på dogmatisk grunnlag avviser intelligente aktører som årsaksforklaring) og med metodologisk naturalisme (som avviser at intelligente aktører kan aksepteres som en gyldig vitenskapelig årsaksforklaring, selv om slike aktører faktisk skulle ha eksistert og ha forårsaket aspekter ved den manifeste natur).

Formålet med å inkludere adjektivet ‘intelligent’ i termen ‘intelligent design’, er å presisere og poengtere at intelligent design verken dreier seg om tilsynelatende design eller om optimal design. Det fenomenet som skal undersøkes trenger ikke å være mesterlig, genialt, optimalt eller guddommelig for å kunne kvalifisere som et resultat av intelligent design. Aktøren kan være dyr, menneske, utenomjordisk, entall, flertall, immanent eller transcendent.

Kan vi fastslå at steinstatuene på Påskeøya er et resultat av intelligent design, selv om vi ikke vet noe som helst om designerne?

Spesifisert kompleksitet

Dembskis kriterium for at man kan trekke den slutning at X (objekt/hendelse) er et resultat av intelligent design, er at X utviser det han kaller spesifisert kompleksitet (Wiki: Specified complexity). La oss se nærmere på hva Dembski i denne kontekst mener med de to begrepene kompleksitet og spesifisitet.

X må ha kompleksitet

Med dette menes at graden av usannsynlighet for at akkurat X skulle bli utfallet, fremfor noe annet, må være høy. I noen tilfeller kan kompleksiteten til X kvantifiseres, som f.eks. med en kodelås.

Hvis en kodelås har fire hjul, og hvert hjul har ti sifre, da er antall kombinatoriske muligheter 10 x 10 x 10 x 10 = 10.000 (10⁴). Gitt at det bare er én funksjonell variant (den personlige koden) som kan åpne låsen, er den probabilistiske kompleksiteten for å kunne åpne låsen ved tilfeldighet 1/10.000 (1/10⁴).

Dersom en innbruddstyv skulle prøve å finne den personlige koden ved tilfeldighet, vil sannsynligheten for å lykkes selvsagt variere om han har 1, 10 eller 100 timer på seg. Så i tillegg til å beregne den probabilistiske kompleksiteten, er det også nødvendig å estimere sannsynligheten for å finne den funksjonelle varianten ved tilfeldighet innenfor et gitt tidsrom.

Høy kompleksitet er en nødvendig forutsetning for å kunne trekke den slutning at X er et resultat av intelligent design, men høy kompleksitet finner man i mange trivielle hverdagsfenomener. Slå mynt og kron 1000 ganger, og den spesifike sekvensen har høy kompleksitet uansett utfall. Høy kompleksitet alene er således ikke indikasjon på noe som helst.

Universal probability bound

William Dembski har utviklet en øvre terskelverdi som uttrykker det maksimale antall mulige hendelser i universet siden Big Bang og gitt lysets fart, Universal probability bound. Verdien beregnes slik:

10⁸⁰ (antall elementærpartikler i det observerte univers) x 10⁴⁵ (det maksimale antall hendelser pr. sekund som kan forekomme i en fysisk tilstand) x 10²⁵ (antall estimerte sekunder som har gått siden Big Bang, multiplisert med én milliard som sikkerhetsmargin) = 10¹⁵⁰.

Den overordnede konklusjon kan formuleres slik: Når sannsynligheten for at en bestemt hendelse skal ha blitt forårsaket av tilfeldigheter er enda lavere enn 1/10¹⁵⁰, kan tilfeldighetsforklaringer trygt elimineres.

Tallverdier som er større enn dem som vårt kjente univers byr på, og som likevel ikke representerer uendeligheten, ble i 1915 gitt navnet transfinite av den tyske matematiker Georg Cantor.

Det er imidlertid vanlig å sette terskelen betydelig høyere enn 1/10¹⁵⁰ før man ekskluderer tilfeldighetsforklaringen. Den franske matematiker Émile Borel satte terskelen til 1/10⁵⁰, og innen kryptografi (vitenskapen om språklige og matematiske teknikker for å sikre informasjon mot innsyn eller modifikasjon) har noen operert med en sikkerhetsterskel på 1/10⁹⁴.

X må ha spesifisitet

Dembski forklarer spesifisitet med at X må inneha et ‘uavhengig gitt mønster’. Personlig synes jeg at termen spesifisitet burde ha blitt erstattet av termen meningskvalitet, som er mindre abstrakt og mer forståelig. I det følgende vil jeg bruke de to termene om hverandre. X må altså ha en meningskvalitet, hvilket er det subjektive og kontekstuelle elementet i Dembskis prosedyre. På filosofiens fagspråk: meningskvaliteten har ontologisk subjektivitet og epistemisk objektivitet.

Eksempler på meningskvalitet:

Noe som ut fra vår universelle erfaring som menneske synes å være et formålsformet produkt eller ytring.
Funksjonell informasjon (som f.eks. en instruks, eller genene som inneholder koden for hvordan et protein skal bygges).
Biologiske systemer som fremviser ikke-reduserbar kompleksitet (IRK). Dette begrepet kommer fra Michael J. Behes bok Darwin’s Black Box (1996), som ble utgitt to år før Dembskis The Design Inference (1998). Dembski innfører et interessant skille mellom biologiske IRK-systemer som ikke er absolutt nødvendige for livet, og biologiske IRK-systemer som er absolutt nødvendige for livet (som f.eks. proteinsyntesen).

Det punktet i Dembskis prosedyre som kanskje er vanskeligst å forstå, er behovet og metoden for å kvantifisere meningskvaliteten. Det er meningskvalitetens deskriptive kompleksitet som skal kvantifiseres. Jo færre ord (eller færre antall bytes i et dataprogram) som er nødvendig for å beskrive meningskvaliteten, dess sterkere er meningskvaliteten en indikasjon på intelligent design. Prinsippet om at den deskriptive kompleksiteten skal bestå av færrest mulig ord (eller bytes), kommer fra Kolmogorov Complexity, som har fått navn etter den sovjetiske matematiker Andrey Kolmogorov (1903-1987).

Slutningen om intelligent design

Spesifisert kompleksitet-prosedyren kan formuleres slik:

Jo høyere kompleksitet (usannsynlighet fra et tilfeldighetsperspektiv) X har, og jo kortere den deskriptive kompleksiteten til spesifisiteten (meningskvaliteten) er, desto sikrere er slutningen om intelligent design.

Et eksempel: Enhver meningsgivende tekst på 10-15 ord har høy nok kompleksitet og spesifisitet til at man kan trekke den slutning at opphavet til teksten må komme fra en intelligent kilde; fremfor at opphavet kan forklares som et produkt av naturkrefter eller f.eks. at en apekatt har sittet og tastet på en skrivemaskin i lengre tid enn Jordens alder.

William Dembski sitt forklaringsfilter

William Dembski har også utviklet et flytskjema for å kunne avgjøre hvorvidt intelligent design er den beste forklaring på X, eller om en lovmessighetsforklaring (kjente naturlover) eller tilfeldighetsforklaring er god nok. I dette filteret må først lovmessighetsforklaringen og deretter tilfeldighetsforklaringen elimineres før slutningen om intelligent design kan trekkes. Såkalt eliminativ induksjon er en vanlig metode innen vitenskap og kriminaletterforskning, og ble bl.a. brukt av Albert Einstein da han utviklet den generelle relativitetsteorien i 1915.

De tre spørsmålene:

Har det vært et tilstrekkelig spektrum av muligheter for at utfallet skulle bli noe annet enn X? Hvis svaret er nei, kan X forklares som et resultat av en lovmessig nødvendighet (som selvorganiseringsteorier har som forklaring). Hvis svaret er ja, gå videre.
Har X den nødvendige grad av kompleksitet? Hvis svaret er nei, kan X kan forklares som et resultat av tilfeldigheter. Hvis svaret er ja, gå videre.
Har X den nødvendige grad av meningskvalitet (spesifisitet)? Hvis svaret er nei, kan X forklares som et resultat av tilfeldigheter. Hvis svaret er ja, trekker man den slutning at X er et resultat av intelligent design.

I virkelighetens verden kan intelligent design, lovmessig nødvendighet og tilfeldighet være knyttet til samme hendelse, i forskjellige roller. Et program i utfoldelse er en aktivitet/hendelse der selve aktiviteten kan kategoriseres som en nødvendig lovmessighet, mens programmets opphav kan kategoriseres som et resultat av intelligent design. Tidens tann sørger som regel for at småfeil i programmet etter hvert oppstår, slik at informasjonen forringes. Slike småfeil forklares med tilfeldighet.

Bevaringsloven for informasjon

Den britiske biolog og nobelprisvinner Peter Medawar (1915-1987) formulerte i boken The Limits of Science (1984) en bevaringslov for informasjon i et lukket system. Loven kan uttrykkes slik: Deterministiske prosesser kan ikke generere informasjon; dvs. at output aldri kan bli større enn input. Dembski omskriver denne loven for et ikke-deterministisk system:

«Verken tilfeldighet eller lovmessig nødvendighet, eller deres kombinasjon, er i stand til å skape spesifisert kompleksitet.»

Når spesifisert kompleksitet overlates til naturen, er regelen at denne kvaliteten med tiden degraderes. En bok går med tiden i oppløsning ved at papiret smuldrer, sider faller ut og trykksverten blekner. Dette viser at entropiloven også gjelder for meningsfull og funksjonell informasjon. Naturen kan viderebringe, forflytte, kopiere og omstokke slik informasjon, men ikke skape ny. Dembski presenterer tre utledninger av sin egen versjon av Bevaringsloven:

Den spesifiserte kompleksitet i et lukket system der naturens årsakskrefter råder, forblir konstant eller avtar.
Spesifisert kompleksitet kan ikke skapes spontant, oppstå endogent, eller organisere seg selv (slik som disse termer brukes av dem som forsker på livets opprinnelse).
Den spesifiserte kompleksitet i et lukket system der naturens årsakskrefter råder, har enten vært i systemet fra starten av eller har på et tidspunkt blitt introdusert utenfra (hvilket impliserer at systemet som nå er lukket, ikke alltid har vært lukket).

Hvem har bevisbyrden nå?

Etter de tunge emner som har blitt omtalt ovenfor, passer det å avslutte med noen korte sitater.

«Biologi er studiet av kompliserte ting som tilsynelatende har vært designet for et formål.»
Dawkins / The Blind Watchmaker (1986)

«Biologer må konstant ha i mente at det de ser ikke var designet, men i stedet har blitt utviklet.»
Francis Crick / What Mad Pursuit (1988)

«Hvis en skapning ser ut som en hund, lukter som en hund, bjeffer som en hund, kjennes ut som en hund, og peser som en hund, ligger bevisbyrden hos den person som insisterer på at skapningen ikke er en hund.»
Dembski / The Design Revolution (2004)

«Intelligent design er idéen om at livet gir inntrykk av å være designet fordi det faktisk er designet.»
Douglas Axe