Tror vi bare på «Hullenes Gud»?

Hva er hullenes Gud eller God of the Gaps?

Er intelligent design bare «Hullenes Gud» eller «God of the Gaps»? Her kan du lese mer om hvorfor dette er en misforståelse!

Av Kyle Butt

Hvis du leser litteratur eller ser på videoer som omhandler skapelsen, Guds eksistens, evolusjon, Big Bang eller andre lignende spørsmål, har du sannsynligvis støtt på argumentet og anklagen om «Hullenes Gud» eller «God-of-the-gaps». Hva er dette?

Hva er «Hullenes Gud»?

Enkelte kristne apologeter og skapelsestroende har brukt «God-of-the-gaps»-ideen som bevis for at Gud må eksistere. Prosessen går omtrent slik: Det legges frem vitenskapelige bevis som forklarer visse naturfenomener.

Disse dataene er begrensede, og det finnes hull i vår kunnskap eller forståelse av hvordan ting fungerer. Siden det finnes hull som ingen vitenskapelige bevis kan forklare, foreslår de som bruker «God-of-the-gaps»-argumentet at begrepet Gud bør settes inn for å fylle alle slike hull, og at hans eksistens (eller aktiviteten og eksistensen av andre åndelige vesener) gir en adekvat og vitenskapelig forklaring på menneskelige kunnskapshull.

Mange skeptikere forklarer denne «Gud-i-hullene»-tankegangen ved å vise til fortiden, da folk ikke forsto torden eller lyn, og derfor hevdet at disse forstyrrelsene skyldtes himmelgudenes aktivitet. Eller skeptikerne sammenligner dagens teister med fortidens mennesker som ikke forsto de naturlige årsakene til pest og sykdom, og som derfor ofte tilskrev dette hekser, onde demoner eller andre åndelige krefter.

Hva er problemene med «Hullenes Gud»?

Det er lett å se problemet med å bruke et «God-of-the-gaps»-argument for å begrunne eller logisk etablere en idé. For det første beviser et kunnskapshull aldri noe annet enn at det er noe personen i diskusjonen ikke vet. Som arkeologene gjerne sier: «Fravær av bevis er ikke bevis for fravær.» En idé kan ikke bevises å være sann bare fordi vi i dag ikke kjenner svaret. Dette er en form for logisk feilslutning som kalles «argument ut fra uvitenhet».

Tenk deg å bruke denne typen resonnement i en kriminalsak. Vi vet ikke hvem som begikk drapet på selskapets administrerende direktør, så vi konkluderer med at det må ha vært vaktmesteren. Hvilke bevis har vi for at det var vaktmesteren? Ingen, men noen må jo ha gjort det, så vi bruker et «vaktmester-i-hullene»-argument og sender den stakkars renholdsarbeideren i fengsel.

Uten tilstrekkelige bevis kan vi ikke med rimelighet hevde at vi vet hva som er årsaken til noe, bare fordi alle våre forsøk på å forklare det har mislyktes.

Et annet åpenbart problem med God-of-the-gaps-argumentet er at alt som skal til for å motbevise det, er å legge frem et positivt bevis som viser at et annet svar er riktig.

Siden de gamle ikke forsto seg på torden, hevdet de at det var et bevis på at en himmelgud var sint. Etter hvert som moderne vitenskap har gjort fremskritt, har vi nå en utmerket forståelse av de fysiske årsakene til torden, og himmelgudens aktivitet er unødvendig for å forklare den.

Arkeologien byr på mange gode eksempler som illustrerer denne typen feilslåtte argumenter basert på uvitenhet. I 2008 skrev en skeptiker ved navn René Salm en bok der han hevdet at Bibelen ikke kunne være inspirert, og at Jesus ikke var en virkelig person, fordi det ikke fantes arkeologiske bevis for at byen Nasaret var bebodd i det første århundret.1 Han brukte manglende bevis for å bevise en positiv påstand. Året etter, i 2009, avdekket arkeologer som arbeidet i området rundt det gamle Nasaret, et hjem som kunne dateres tilbake til det første århundret. Denne oppdagelsen tilbakeviste Salms feilaktige tese fullstendig. På samme måte er «God-of-the-gaps»-argumentet en logisk feilslutning som ikke bør brukes av noen som forsøker å argumentere rimelig for Guds eksistens.

Vi har imidlertid slått fast at God-of-the-gaps-argumentet er et argument og en anklage. Det mislykkes som et legitimt argument som kan gjøre gyldig en hvilken som helst konklusjon.

Når «hullenes Gud» blir en anklage

Men når det dukker opp i skriftene til skeptikere og vantro, blir det som oftest brukt som en anklage. Kjernen i anklagen er at de som tror på Gud, ikke har bevis for Guds eksistens, de ser bare begreper og fenomener i naturen som vitenskapen ennå ikke har forklart, og så setter de inn ideen om Gud som forklaring.

Da Michael Shermer, en kjent ikke-troende og grunnlegger av magasinet Skeptic, ble spurt: «Hvilke feilslutninger bruker folk for å bevise at det finnes en Gud?», svarte han for eksempel: «En av de vanligste er nok God-of-the-gaps-argumentet: ‘Dere vitenskapsmenn kan ikke forklare x, derfor må x ikke ha en naturlig forklaring, ergo må det finnes en supernaturlig forklaring. ‘»2

I en video med tittelen ‘Scientist Destroys the God of the Gaps’ ble ateisten Richard Dawkins spurt: ‘Hva ville du svare når folk sier: ’Hør her, vi forstår ikke livets opprinnelse på jorden, og derfor må Gud ha gjort det’.» Dawkins svarte: «Selv teologer tror ikke på det, i hvert fall ikke sofistikerte teologer. Det er det de kaller et «God-of-the-gaps»-argument. Det er å skyve Gud inn i de få gjenværende hullene i vår forståelse…. [Det ville være dårlig logikk, dårlig vitenskap og dårlig filosofi å si: «Å, jeg forstår det ikke, derfor gjorde Gud det.»3

Dawkins har rett i at de fleste teologer og kristne apologeter ikke argumenterer på denne måten. Men som leseren kan se av Michael Shermers uttalelse og tittelen på videoen av Dawkins, anklager skeptikere og ikke-troende teister for å bruke God-of-the-gaps-argumentet som en av sine primære tilnærminger til å etablere Guds eksistens.

Hvordan kan kristne svare på beskyldningen om at troen på Gud hviler på den feilaktige ideen om gapet mellom Gud og hullet?

Svar på anklagen om gapet mellom Gud og hullene

I 2021 skrev Stephen Meyer boken The Return of the God Hypothesis.4 Meyer har en doktorgrad i vitenskapsfilosofi fra University of Cambridge. Han er direktør for Center for Science and Culture ved Discovery Institute i Seattle. Han har gitt kapittel 20 i boken sin tittelen «Acts of God or God of the Gaps?»

Hvordan «Hullenes Gud» virkelig er

Han begynner med å vise hvordan en faktisk, feilaktig logisk feilslutning og et «argument fra uvitenhet» ville sett ut. Han sier: «Argumenter ut fra uvitenhet oppstår når bevis mot en påstand tilbys som eneste grunnlag for å akseptere et alternativ. Dermed har de følgende form:

Premiss: Årsak A kan ikke frembringe eller forklare bevis E.

Konklusjon: Derfor er det årsak B som har frembrakt eller forklarer E.»5

Han påpeker hvor lett det er å identifisere denne typen feilslutninger, og hvor urimelig det ville være å bruke en slik tankegang for å prøve å bevise en hvilken som helst konklusjon.

Meyer sier at skeptikere ofte hevder at argumentet for Guds eksistens basert på intelligent design gjør seg skyldig i denne typen ulogisk tankegang.

Hvorfor intelligent design ikke er «Hullenes Gud»

Hvordan kan teisten som bruker designargumentet, vise at det ikke er et God-of-the-gaps-argument fra uvitenhet? Meyer uttaler:

«For å kunne fremstille tilhengerne av teorien om intelligent design som å begå feilslutningen om «Hullenes Gud», må kritikerne gi en feilaktig fremstilling av argumentet for den.»

Han oppsummerer denne feilrepresentasjonen ved å vise at skeptikerne hevder at det teistiske argumentet ser slik ut:

«Premiss: Materielle årsaker kan ikke produsere eller forklare spesifisert informasjon.

Konklusjon: Derfor har en intelligent årsak produsert den spesifiserte informasjonen i livet.»

Hvis det var slik designargumentet faktisk fungerte, ville det vært alvorlige problemer med det, og skeptikeren ville gjort rett i å utfordre det som falskt. Meyer påpeker imidlertid at denne feilaktige fremstillingen av designargumentet utelater et svært viktig premiss.

Meyer rekonstruerer designargumentet slik at det inkluderer de positive bevisene som det impliserer:

«Premiss én: Til tross for grundige søk har man ikke funnet noen materialistiske årsaker som er i stand til å produsere store mengder spesifisert informasjon som er nødvendig for å produsere den første cellen.

Premiss to: Intelligente årsaker har vist seg i stand til å produsere store mengder spesifisert informasjon.

Premiss tre: Intelligent design utgjør den beste, mest kausalt adekvate forklaringen på opprinnelsen til den spesifiserte informasjonen i cellen.»6

Legg merke til at det ikke er noe gap i den korrekt formulerte formen for designargumentet.

Vi har drevet vitenskapelig forskning i hundrevis av år. Vi har oppdaget at intelligens er den eneste enheten som er i stand til å produsere store mengder spesifisert informasjon. Vi ser store mengder spesifisert informasjon i celler. Derfor er vi tvunget av det vi vet om intelligens fra århundrer med vitenskapelig forskning, til å konkludere med at den spesifiserte informasjonen i cellene er et produkt av en intelligent skaper.

På den annen side vet vi også nok om hvordan materie oppfører seg til å konkludere med at det er umulig å få den spesifiserte informasjonen fra materialistiske årsaker.

I flere tiår har det blitt utført eksperimenter med livets opprinnelse som har vist hvordan materie oppfører seg og ikke oppfører seg. I hvert eneste eksperiment som er gjort til dags dato, har vi sett at naturlige prosesser ikke bare ikke produserer liv, men at de heller ikke kan produsere liv.

Dette er ikke et hull i vår kunnskap. Argumentet for design er basert på det vi vet er vitenskapelig gyldig i alle tilfeller.

Naturalisme styrer skepsis mot design-argumenter

Hvorfor er da så mange skeptikere overbevist om at designargumentet er en logisk feilslutning av typen God-of-the-gaps?

Årsaken til dette er en forutgående forpliktelse til naturalisme.

Hvis man begynner med å anta at det må være en naturalistisk prosess som har skapt liv, tvinges man til å se et gap i vår nåværende kunnskap, siden ingen naturalistiske prosesser noensinne (i noe eksperiment under noen omstendigheter) har vært i nærheten av å produsere en levende celle.

Som Meyer forklarte, blir spørsmålet ofte stilt: «Hvilken kjemisk prosess var det som først skapte liv?» Siden ingen slik kjemisk prosess er blitt oppdaget, blir vi fortalt at dette rett og slett er et hull i vår nåværende kunnskap som vil bli fylt i fremtiden. Men som Meyer bemerker

Likevel innebærer vår nåværende mangel på kunnskap om en slik kjemisk prosess et «hull» i vår kunnskap om den faktiske prosessen som livet oppsto gjennom, bare hvis en materialistisk kjemisk evolusjonsprosess faktisk produserte det første livet.

Men hvis livet ikke utviklet seg gjennom en strengt materialistisk prosess, men for eksempel var intelligent designet, så representerer ikke vår manglende kunnskap om en materialistisk prosess «et hull» i kunnskapen om en faktisk prosess.7

Man kan ikke bare anta naturalisme

Meyer gir en god illustrasjon av poenget om at et «gap» bare eksisterer hvis man begynner med å anta at alle vitenskapelige forklaringer må være materialistiske. Han skriver

Tenk deg at noen feilaktig går inn i et kunstgalleri og forventer å finne croissanter til salgs. Det vil si at han tror at galleriet faktisk er et fancy bakeri.

Når han observerer fraværet av bakverk og rundstykker, tror han kanskje at han har støtt på et hull i galleriets tilbud. Han kan til og med tro at han har støtt på et hull i personalets kunnskap om hva som absolutt må finnes et eller annet sted i galleriet.

Basert på sine antakelser kan den besøkende hardnakket tviholde på sin oppfatning av et tomrom, og mase på galleriets ansatte om å «ta frem croissantene», helt til de oppgitt viser ham utgangen.

Moralen i vignetten? Galleribesøkerens oppfatning av et gap i servicen eller i kunnskapen om hvor croissantene befinner seg, bunner i en feilaktig antakelse om dette etablissementets natur eller om kunstgallerier generelt og hva de vanligvis tilbyr besøkende.8

Det er bare et gap hvis en person ikke vil akseptere det vi vitenskapelig sett vet er sant. Vi «har omfattende erfaring med intelligente agenter som produserer finjusterte systemer som sveitsiske klokker, fine oppskrifter, integrerte kretser, skrevne tekster og dataprogrammer.»9

Videre er «intelligens eller sinn, eller det filosofene kaller ‘agentkausalitet’, nå den eneste kjente årsaken som er i stand til å generere store mengder spesifisert informasjon.»10 Og «det kreves et sinn for å generere spesifisert eller funksjonell informasjon, enten det dreier seg om vanlig erfaring, datasimuleringer, eksperimenter med simulering av livets opprinnelse, produksjon av nye livsformer eller, som vi nå ser, modellering av universets utforming.»11

Konklusjon

Designargumentet for Guds eksistens er ikke et argument som tar utgangspunkt i det vi ikke vet eller forstår om universet og livet i det, men er i stedet et argument som bygger på de aspektene ved naturen som vi vet er sanne.

Som John Lennox uttalte i sin debatt med Michael Shermer: «Jeg ser ikke Gud i de delene av universet som jeg ikke forstår, men i de delene som jeg forstår.»12

«For fra verdens skapelse av er hans usynlige egenskaper blitt åpenbare, idet de kan forstås av det skapte, hans evige kraft og guddom …» (Rom 1,20).

Referanser

  1. Rene Salm (2008), The Myth of Nazareth: The Invented Town of Jesus (Cranford, NJ: American Atheist Press). ↩︎
  2. Michael Shermer (2022), “Fallacies in Proving God Exists,” https://www.youtube.com/watch?v=d-_Tlsj4i-k. ↩︎
  3. Richard Dawkins, “Scientist Destroys the God of the Gaps,” https://www.facebook.com/watch/?v=1707548059332046. ↩︎
  4. Stephen C. Meyer (2021), Return of the God Hypothesis: Three Scientific Discoveries that Reveal the Mind Behind the Universe (New York, NY: HarperOne). ↩︎
  5. Ibid., p. 414. ↩︎
  6. Ibid., p. 415. ↩︎
  7. Ibid., p. 424. ↩︎
  8. Ibid., p. 424. ↩︎
  9. Ibid., p. 338. ↩︎
  10. Ibid., p. 187. ↩︎
  11. Ibid., p. 385. ↩︎
  12. Debatt mellom Michael Shermer og John Lennox ved Wesley Centre in Sydney Australia, 2009, https://www.youtube.com/watch?v=y_OPWiXbSDA&t=112s. ↩︎

Denne teksten ble først publisert på Apologetics Press og er publisert med tillatelse.