Hva trodde Albert Einstein på? Einstein blir gjerne oppfattet som selve ikonet på genialitet. Han ble blant annet kjent for den generelle og spesielle relativitetsteorien, formelen E=mc^2 og ble nobelprisvinner i fysikk fra 1921. Men trodde Einstein på Gud eller var han ateist?
Fredag kl 11:30, 14. Mars 1879 ble Albert Einstein født i byen Ulm, i det tyske riket. Einstein ble født inn i en sekulær jødisk familie som mente at jødedommen var overtro. Familien gikk verken i synagogen eller overholdt jødiske tradisjoner. Egentlig tenkte foreldrene å kalle Albert for Abraham, men de følte at navnet ble for jødisk. Gutten ble derfor hetende Albert, og ble selv knapt eksponert for den jødiske tro.
Likevel kjente han seg som en outsider, for han var etnisk en jøde, og jødene var bare 2 % av belfokningen til München på den tiden, byen familien hans bodde i det meste av hans barndom. Av hans jødiske slekt var det bare hans agnostiske onkel som gikk i synagogen. Og hvorfor gikk denne agnostiske onkelen i synagogen, når han ikke trodde på Gud? Svaret til onkelen var, “Å, man vet aldri.” Onkelen var altså usikker på sin agnostisisme, mens foreldrene blir beskrevet som “fullstendig irreligiøse”, og kjente ingen trang til å gardere seg.
Einstein fikk sin første utdannelse ved en katolsk skole, og han ble så flink i faget at han hjalp medelever med religionsleksene. I møte med de katolske lærerene opplevde Einstein aldri noen diskriminering som jøde. Medelever kunne derimot være stygge med ham. Om denne tiden sa Einstein, “Blant barna på barneskolen var antisemittismen utbredt.”
Mens foreldrene på ingen måte var religiøse, ble Einstein i barndommen en ivrig, praktiserende jøde. “Han var så glødende i sine følelser at han på egen hånd overholdt jødiske religiøse påbud i alle detaljer.”, sa søsteren. Einstein-biografen Walter Isaacson skriver: “Han laget til og med sine egne salmer til Guds ære, som han sang for seg selv når han gikk hjem fra skolen.”
Opprøreren Einstein
I løpet av sin ungdomstid fikk Einstein mer og mer en opprørstrang. Dette opprøret mot autoriteter viste seg i hans forakt for rigide skolesystem som krevde militær lydighet og konformitet.
Men det viste seg også i hans brudd med religiøse ritualer. Etter å ha lest populærvitenskapelige bøker klarte ikke Einstein å se at den jødiske religionen kunne være sann. Hans venn, Philipp Frank har uttalt, “Einstein fikk en aversjon mot den ortodokse praktiseringen av jødisk eller enhver annen tradisjonell religion, så vel som mot å delta i gudstjenester, og den har aldri forlatt ham.”
Men hva trodde Albert Einstein egentlig på?
I voksen alder, etter 1905, da Einstein begynte å bli kjent, kom han med en rekke utsagn om Gud, religion og sin jødiske arv. Einstein var opptatt av Gud, og etterhvert som Einstein ble mer og mer kjent, ble også folk opptatt av hva Einstein mente om Gud.
Som flere andre forskere og tenkere, deriblant Charles Darwin, kom Einstein med forskjellige og motstridende uttalelser om Gud og religion. Dette har ført til at han har blitt tolket forskjellig. Ateister har trykket ham til sitt bryst, og det samme har teister. Man har funnet enkeltsitater fra Einstein som har passet med ens eget livssyn, og så brukt Einstein sin autoritet til å styrke sitt eget verdensbilde.
Så hvordan skal vi egentlig forstå Einstein? Motsa han seg selv, endret han oppfatning i voksen alder, eller er det mulig å harmonere tilsynelatende motstridende utsagn?
Musikken pekte på Gud for Albert Einstein
Einstein var ikke bare opptatt av vitenskap. Han likte også klassisk musikk, og var selv en habil fiolinist. Etter å ha vært på en konsert 12. April 1930, der Bach, Beethoven og Brahms ble spilt, skal Einstein ha sagt, “Nå vet jeg at det finnes en Gud i himmelen.”
Dette kan i seg selv være metaforisk tale, og uttalelsen i seg selv sier ikke noe om hva han mener med “Gud”. Litt senere sa han derimot mer om hva han la i begrepet “Gud”.
“Jeg tror på Spinoza sin Gud”
Til rabbi Herbert Goldstein ved en synagoge i New York skal Einstein ha sagt, “Jeg tror på Spinoza sin Gud som åpenbarer seg selv i ordens harmoni i det som eksisterer.” Einstein uttrykker altså her en tro på Gud.
Om Spinoza sa Einstein, “Filosofen vet at Gud og naturen er ett vesen, som handler med nødvendighet og i henhold til den uforanderlige loven; det er denne majestetiske loven han vil ære og adlyde.”
Hva kan man si om Gud?
På tross av at han her uttrykte at Gud og naturen er ett, stilte han seg i et intervju i 1930 tvilende til om han kunne kalles panteist. Han mente at spørsmålet om Gud var et problem som var for stort for våre begrensede sinn.
I denne konteksten tror jeg vi bør forstå Einstein når han også blir sitert på å være agnostiker. Det var ikke det at Einstein ikke trodde at det trolig ikke fantes en Gud. Realiteten var heller at han var svært forsiktig med å si noe om hvem eller hva Gud var.
Ifølge Einstein er vi som et lite barn som går inn i et stort bibliotek med bøker skrevet på forskjellige språk. Vi kan ikke forstå bøkene, men barnet forstår at noen må ha skrevet dem. Slik brukte Einstein også analogi for å vise til at naturen utviser intelligent design.
Hans gudsbilde skilte seg uansett fra gudsbildet i de ulike etablerte religionene, inkludert kristen tro. Einstein tenkte at det guddommelige ikke var isolert fra verden, men viste seg i verden. Samtidig kunne man ikke si noe direkte om Gud. Spinoza har sagt, “… om Gud kan intet bilde bli laget.”
Albert Einstein var også sterkt inspirert av den jødiske filosofen fra middelalderen, Maimonides, som sa, “Vår kunnskap [om Gud] består i å vite at vi er ute av stand til å forstå ham.” Samtidig som Einstein la vekt på at vi ikke kan forstå Gud, knyttet han Gud sterkt til det skapte, åpenbart gjennom harmonien og naturlovene.
Det kan altså virke som om Einstein var inspirert av en slags negativ teologi, som var sterkt kritisk til alt som kunne fremstå som menneskeliggjøring av Gud ved å tillegge Gud vilje, følelser osv. I tillegg trodde Einstein ikke at Gud straffet eller belønnet mennesker, eller at mennesker levde videre gjennom sin sjel, etter døden.
“Du kan kalle meg en agnostiker”
Samtidig som Albert Einstein uttrykte en viss tro på Gud, virket han tidvis også usikker på hva han trodde om Gud, i alle fall mot slutten av livet sitt. I 1949 skrev Einstein et brev til en seiler i den amerikanske marinen og forklarte, “Du kan kalle meg agnostiker.” Han bekreftet sin tanke om at han ikke visste om Gud eksisterte, i 1950:
“Min posisjon om Gud er den som tilhører en agnostiker. Jeg er overbevist om at en levende bevissthet om de moralske prinsippenes primære betydning for å forbedre og foredle livet ikke trenger ideen om en lovgiver, og særlig ikke en lovgiver som arbeider på grunnlag av belønning og straff.”
Likevel har Einstein også, som nevnt over, uttrykt en tro på en guddom som vi ikke kan vite mye om, og som er svært tett knyttet til naturen. Som vi straks skal se, uttrykte også Einstein en tro på Gud like før sin død, i 1955.
Einstein – ingen ateist
Flere ateister har forsøkt å bruke Einstein til støtte for sitt eget syn. Dette skjedde også i Einstein sin levetid, og det reagerte Einstein sterkt på. Han sa, “
Det er fortsatt folk som sier at det ikke er noen Gud. Men det som gjør meg virkelig sint er at de siterer meg til støtte for slike syn.”
I 1940 sa han, “Det er fanatiske ateister som har samme type intoleranse som religiøse fanatikere.”
Einstein trodde ikke på en personlig Gud, og dette kan av noen ha blitt tolket som at han i det hele tatt ikke trodde på Gud.
Einstein var altså ikke ateist, men tenkte samtidig at det ikke var behov for ideen om en lovgiver. Det kan virke som om Einstein kom på litt andre tanker helt på slutten av livet. Like før sin død i 1955, skal Einstein ha sagt,
“Jeg ønsker å vite hvordan Gud skapte verden. Jeg er ikke interessert i det ene eller det andre fenomenet, i spekteret av det ene eller det andre elementet. Jeg vil vite hans tanker, resten er detaljer.”
Trodde ikke på fri vilje
En av Einsteins overbevisninger, som normalt står i kontrast til teisme, var troen på fysisk determinisme. Einstein trodde at alt vi gjorde og trodde var et resultat av nødvendighet, at vi ikke kan handle eller tenke annerledes enn hva naturen hadde bestemt.
I essayet “Hva jeg tror” fra 1930, skrev han, “Jeg tror overhodet ikke på menneskelig frihet i filosofisk forstand. Alle mennesker handler ikke bare under ytre tvang, men også i samsvar med indre nødvendighet.”
Einsteins avvisning av fri vilje førte til at han også avviste at Gud ville straffe og belønne mennesker for deres gjerninger etter døden, da alt var fysisk forutbestemt.
Albert Einstein – ingen autoritet
Albert Einstein likte selv ikke autoriteter, og uttalte senere i livet at skjebnen ironisk nok hadde gjort ham til en autoritet. Med andre ord ville ikke Albert Einstein selv fremstå som en autoritet i ulike spørsmål. Einstein ville altså trolig ikke likt å bli gjort til en autoritet i spørsmålet om Gud.
Hva Einstein trodde om Gud bør uansett ikke avgjøre hva noen tenker om Gud. Å bruke såkalte autoriteter, eller et eventuelt flertall som begrunnelse for hva man tror, er ikke et godt argument i seg selv.
Vi må passe oss for gruppementalitet
En annen kjent fysiker, Richard Feynman, har sagt at forskere er like lite kvalifisert til å uttale seg som alle andre, i spørsmål som ikke direkte handler om deres felt.
Men vi har lett for å tenke at spesielt smarte eller populære folk skal vise sannheten i viktige spørsmål. Vi ønsker at de skal tilhøre vår gruppe, for da er det som om denne smartheten smitter over på oss også, og får oss til å fremstå i et bedre lys.
Jeg tror vi skal passe oss for en slik gruppementalitet, der vi blir farget av det psykologien kaller biaser eller kognitive skjevheter. Søken etter sannhet trancenderer hva enhver smart mann eller kvinne måtte mene om noe.
Hva vi likevel kan lære om Einstein og tro
Hvorfor i det hele tatt bry seg om hva Einstein trodde på, dersom det ikke skal være med på å avgjøre viktige spørsmål?
Vel, selv tror jeg at Einsteins liv og tanker kan illustrere hva mange forskere opplever, at man ikke kommer utenom at verden fremstår designet. Einstein brukte selv et design-argument når han brukte bildet med gutten som forstod at det må stå noen bak bøkene i biblioteket. Det var en skjønnhet ved universet og dets lover som fremstod guddommelig.
Og samtidig ble det vanskelig for Einstein å tro på noe mer, eller ha en tydeligere gudstro, når han forstod alt vi gjør som et resultat av forutbestemt fysikk. Om alt skulle ha vært et resultat av forutbestemt fysikk, slik Einstein tenkte, kan man undre seg over hvorfor vi i det hele tatt skulle lytte til Einstein? Han var jo i så fall bare forutbestemt av naturen til å si det han sa.
Uten en fri intelligens, blir det vanskelig å snakke meningsfullt om helt sentrale aspekter ved vår eksistens, som ansvar, fornuft og moral. Determinisme ble brukt som begrunnelse for å avvise at Gud straffet og belønnet etter døden, mens Einstein selv krevde at nazistene ble straffet for sine ugjerninger, etter andre verdenskrig. Einsteins determinisme var også grunnen til at han ikke hadde tro på bønn, og har også av flere tolket som en grunn til hans skepsis mot visse tolkninger av kvantemekanikken.
Hvordan Albert Einstein ble kritisert for sin tro
Einstein ble naturlig nok kraftig kritisert for sine offentlige uttalelser om tro determinisme og en upersonlig Gud. Einstein tenkte at hvis Gud var allmektig, kunne ikke mennesket være fritt. Den katolske biskopen Fulton John Sheen skrev,
“… [det] virker mye mer i samsvar med sunn fornuft å hevde at Gud ikke ville være allmektig med mindre Han kunne gjøre mennesket fritt. Det krever mer dyktighet å lage en maskin som går av seg selv, enn det gjør å lage et fuglehus. På samme måte kreves det mer kraft for å skape et selvbestemmende menneske enn det gjør for å lage en automat.
En allmektig Gud, sier professor Einstein, ville gjøre mennesket uansvarlig. Det er tvert imot, for hvordan kan det finnes ansvar uten personlighet? Den moralske orden forutsetter lov, og loven er basert på Sinnet, og Sinnet er personlig. Hvis Gud bare er upersonlig romtid, finnes det ingen moralsk orden; da er ikke Hitler ansvarlig for å ha drevet professor Einstein ut av Tyskland. Det var bare en dårlig kollokasjon av rom-tid-konglomerater som fikk ham til å handle på den måten.”
Å låse seg til en slags fysisk determinisme, som om det skulle være mest i tråd med vitenskap, skaper store problemer.
Einstein så på verdier og moralske forpliktelser som det viktigste av alle menneskelige problemer, viktigere enn vitenskapelige problemer. Men han knyttet ikke verdier og moral opp mot Gud, og så på moral som et menneskelig produkt. I 1947 skrev han,
“Jeg mener at vi må nøye oss med vår ufullkomne kunnskap og forståelse og behandle verdier og moralske forpliktelser som et rent menneskelig problem – det viktigste av alle menneskelige problemer.”
Om verdier og moral er et rent menneskelig produkt som ikke har noe med Gud å gjøre, ender man opp i problemet med subjektiv moral. Hvis moral bare er noe vi mennesker har funnet opp er det ikke mulig å si konsekvent at holocaust var objektiv galt, altså galt uavhengig av hva mennesker måtte mene.
Vi må passe oss for scientisme
Einstein kan også lære oss noe om grensene for vitenskapen. For dem som bruker vitenskap som en slags religion som tilsynelatende kan gi oss den virkelige moral og mening med livet, kan det være tankevekkende at en av de mest anerkjente forskerne gjennom tidene pekte på vitenskapens iboende begrensning.
Einstein sa, “Vitenskapen kan bare fastslå hva som er, ikke hva som bør være.” Flere av dagens nyateister, som Sam Harris og Richard Dawkins, går til vitenskapen for å forsøke å begrunne moral og mening. Men som Einstein påpekte, kan man ikke gå til vitenskap for å finne moral og mening.
Vitenskapen pekte på Gud for Albert Einstein
Mens mange tror at vitenskapen leder folk bort fra Gud, var det motsatt for Einstein, som for så mange andre. Einstein skrev, “En ånd manifisterer seg i universets lover – en ånd som er enormt overlegen menneskets, og en som vi med våre beskjedne evner må føle oss ydmyke overfor.” Walter Isaacson avslutter sin tykke Einstein-biografi med noen ord om Einstein sine tanker om Gud:
“For enkelte mennesker tjener mirakler som bevis for Guds eksistens. For Einstein var det fraværet av mirakler som gjenspeilte det guddommelige forsyn. Det faktum at kosmos er forståelig, at det føler lover, er verdt ærefrykt. Dette er kjennetegnet på en “Gud som åpenbarer seg i den lovbestemte harmoni i alt som eksisterer.””
Jeg tror at Einstein-biograf Walter Isaacson oppsummerer Einsteins forståelse godt. Isaacson skriver,
“Fra den religiøse fasen av sin barndom bevarte han imidlertid en dyp ærefrykt for harmonien og skjønnheten i det han kalte Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsen av universet og dets lover.”
Einstein var i opprør mot både religiøse og vitenskapelige autoriteter, men virket samtidig å forstå universet og dets lover som et resultat av en ånd som han kalte “Gud”. Einstein brukte blant annet et design-argument for å begrunne at det må finnes noe vi kan kalle Gud.
Kilder
Foruten kilder nevnt i hyperlinker, er følgende kilder brukt:
Isaacson, Walter. Einstein. Hans liv og univers. Cappelen Damm, 2010
Jammer, Max. Einstein and Religion. Princeton University Press, 2011
Spencer, Nick. Did Albert Einstein Believe in God? Prospect Magazine, 4. Desember 2018.
Viereck, G.S. Glimpses of the Great. MacAuley, New York, 1930