Hvordan avsløre skeptikeren sin bløff

Forskning har vist at tilfeldig utvikling er ekstremt usannsynlig. Hvordan svare skeptikeren som innvender, «Men alt er jo mulig…»?

Ikke fall for «alt er mulig»-taktikken

Når vi diskuterer temaer som opprinnelse, evolusjon og til og med Bibelens autentisitet, kan vi på et eller annet tidspunkt gi den skeptiske utfordreren rett. Vi kan si: «Vel, alt er mulig» – og ydmykt innrømme at vi ikke vet alt.

Men «alt er mulig» er rett og slett ikke sant.

Fysikk og matematikk kan vise at sjansene for at de fysiske konstantene og forholdene som er innebygd i universet, ved et uhell skulle være finjustert slik at universet og biologisk liv kan eksistere, er tilnærmet null, men skeptikeren svarer: «Usannsynlig, ja, men likevel mulig.»

Vi er fristet til å si: «Vel, alt er mulig, men ekstremt usannsynlige ting forekommer ikke.» Og skeptikeren svarer: «Ok, men du innrømmer at de er mulige. Vi er her – universet eksisterer, og det finnes biologisk liv. Det var mulig, og det skjedde.»

Faktisk usant

For det første må vi konstatere: «Alt er mulig» er usant i en kritisk viktig forstand[i]. Abraham Lincoln kan naturligvis ikke være i live på jorden. Og 2 kan umulig være lik 3. Det finnes et ubegrenset antall eksempler på slike logiske og fysiske umuligheter. Naturlovene, overlatt til seg selv, tillater ikke at Lincoln fortsatt er i live på jorden. Og logikkens lover forbyr at tallet 2 er lik 3.

I det jødisk-kristne verdensbildet kan Gud gjøre alt som er forenlig med hans natur,. Dette inkluderer alt som er logisk, metafysisk eller fysisk mulig. Men det er et teistisk rammeverk, der en allmektig Gud virkelig kan gjøre hva som helst som ikke er en logisk selvmotsigelse. Når skeptikeren sier at «alt er mulig», snakker han ikke om guddommelig allmakt, men om naturalisme, der bare naturlige årsaker er i spill.

Taktikk for kryssforhør

«Alt er mulig» er en taktikk. Advokater bruker uttrykket for å svekke motpartens vitner i retten. Vi advokater kan svekke et vitnes fakta- eller meningsutsagn ved å få dem til å innrømme at de ikke er sikre på det. Vi kan gjøre dette ved å presse vitner til å innrømme uvitenhet og usikkerhet, slik at de mister troverdighet i dommerens og juryens øyne. For å bryte ned vitneutsagnene får advokatene vitnene til å innrømme at det finnes motstridende «muligheter».

Taktikken i praksis

Slik fungerer metoden: I en rettssak om fyllekjøring vil aktor presentere et ekspertvitne som skal vitne om den tiltaltes promille rett før ulykken. Etter at aktor er ferdig, kan forsvarsadvokaten krysseksaminere eksperten, Dr. Trask, om promillebeviset:

Advokat: Dr. Trask, du vitnet om at tiltaltes promille var 0,21 rett før ulykken, ikke sant?

Vitne: Ja.

Advokat: Ja: Du brukte en alkometer for å beregne promillen, ikke sant?

Vitnet: Ja: Ja, basert på rapporten fra alkometeret.

Advokat: Alkometeret er ikke 100 % nøyaktig, ikke sant?

Vitne: Nei, ikke 100 % nøyaktig, men vi aksepterer den vanligvis som nøyaktig.

Advokat: Hvis du brukte et alkometer på en person som nettopp hadde skyllet munnen med alkoholbasert munnvann, ville alkometeret vise en promille, ikke sant?

Vitne: Det kan skje.

Advokat: I dette tilfellet kan tiltalte ha skyllet munnen med noe alkoholholdig kort tid før alkotesten, ikke sant?

Vitne: Ja: Vel, alt er mulig.

Advokat: Ja: Ja, det stemmer. Og det er også mulig at alkometeret ikke var riktig kalibrert, så det kan ha vært unøyaktig i seg selv, ikke sant?

Vitne: Det er mulig.

Advokat: Det er mulig at promilletallet du oppgir, ikke viser tiltaltes faktiske beruselse, ikke sant?

Vitne: Jeg stoler på dataene fra alkometeret.

Advokat: Men det er mulig at det er problemer med rapporten fra alkometeret, ikke sant? Selv om du ikke tror at det skjedde her, er alt teknisk sett mulig, ikke sant?

Vitne: Alt er mulig, jeg tror bare ikke at det skjedde her.

Hvordan usikkerhet blir etablert

Når vitnet har sagt at «alt er mulig», kan advokaten argumentere for at vitnet innrømmet at hun ikke var sikker, at hennes oppfatning kan være feil, og at det er mulig at andre faktorer gjør at hennes oppfatning bare er en oppfatning (ikke et faktum/virkelighet/sannhet).

Dette scenariet utspiller seg når vi presenterer finjusteringsargumentene for universets, solsystemets, jordens og biologiske livsformers utforming. Vi viser hvor matematisk usannsynlig det er at et finjustert univers eksisterer ved en tilfeldighet, eller at ikke-styrte faktorer kan skape biologiske celler og systemer. Men skeptikeren påpeker at de lave sannsynlighetene ikke er sikre, og lokker oss til å si at «alt er mulig».

Og der har vi unødig overgitt oss til en taktikk.

• Les også: Hvordan forskere blir offer for gruppetenkning

Å rehabilitere vitneutsagnene

Hvis vi går tilbake til vitneutsagnet om promille i fyllekjøringssaken, hadde aktor lagt frem ekspertvitnets data og meninger, og forsvarsadvokaten underminerte vitnets troverdighet og reiste tvil.

Nå må aktor gjenopprette vitnets troverdighet. «Dette gjøres ved å stille spørsmål til ekspertvitnet for å redusere tvilen, for eksempel:

Så du noen tegn på at alkometeret var unøyaktig? (nei)
Er det noen grunn til å tro at det ikke var kalibrert? (nei)
Er det noe som tyder på at tiltalte hadde en eller annen form for alkohol å skylle munnen med? (nei)
Finnes det bevis for at utenforliggende faktorer påvirket nøyaktigheten av alkometertesten? (nei)
Med denne nye vitneforklaringen foran retten, argumenterer aktor: «Forsvaret forsøkte å reise tvil om alkometeret, men la ikke frem et fnugg av bevis for at noen av hans påståtte bekymringer skjedde. Uten å påvise noen fakta som gjorde det ‘mulig’ at alkometeret tok feil, klarte ikke forsvaret å reise noen meningsfull tvil om tiltaltes promille.»

Tvilen om alkometeret var ikke basert på bevis eller fakta i denne saken. Dessuten er det ikke nok å basere seg på rent teoretiske muligheter for å komme frem til ansvarlige, bevisbaserte og velbegrunnede konklusjoner. Det er lett å skape tvil hvis man ikke vurderer bevisene. Alle kan tvile. Det er den enkle delen. Det krever imidlertid en viss innsats å følge bevisene dit de fører, og det er det som kreves for å gjøre fornuftige vurderinger.

• Les også: Ukvalifiserte autoriteter – Kan vi stole på dem?

Apologetenes svar

Hvis vi tenker som en advokat, kan vi bruke denne lærdommen på finjusteringsargumentet neste gang skeptikere prøver å bruke «alt er mulig»-taktikken. Du kan spørre:

Vet vi faktisk at det påståtte faktumet er naturlig «mulig»?
Har skeptikeren lagt frem bevis som viser at «muligheten» faktisk er mulig?

For å ta et eksempel fra Douglas Axe og Stephen Meyer, som er forkjempere for intelligent design, er sjansen for å produsere et protein med 150 aminosyrer som er riktig sekvensert, 1 av 10^74 forsøk. Dette forutsetter at man kan generere og prøve ut uendelig mange forskjellige slike sekvenser.

Sjansen for å få dette proteinet på ett forsøk er over en billion ganger mindre enn sannsynligheten for å finne ett forhåndsspesifisert atom på jorden. Skeptikeren svarer: «Så det er usannsynlig, men ikke umulig å få et fungerende protein ved hjelp av tilfeldige prosesser, ikke sant?». Da bør vi ikke si: «Alt er mulig, men…».

Et eksempel på hvordan du kan svare skeptikeren

I stedet bør vi svare ærlig:

Personlig har jeg ikke noe grunnlag for å tro at det er mulig i det hele tatt.
Jeg har lest at selv om alle materialene var til stede og det fantes en mekanisme for å «prøve» ulike kombinasjoner, er sjansene for å lykkes forsvinnende små.

For å underbygge innvendingen din må du vise rekkefølgen av hendelser som i den virkelige verden kan føre til at man får proteinet ved et uhell. Med mindre du kan vise at de nødvendige betingelsene er til stede, og at mekanismen for å prøve ulike aminosyresekvenser er kjent, er det ingen grunn til å tro at det er mulig.

Å si at «det må ha skjedd fordi vi har proteinet nå», er ingen erstatning for å forklare årsak-virkning-sekvensen som kan ha ført til at det ble til.

Oppsummert: For å avlede skeptikernes «alt er mulig»-taktikk, bør vi gjøre følgende:

Oppsummering: Hvordan svare skeptikeren

1. Ikke innrøm at en ekstremt usannsynlig hendelse er «mulig» (uten Gud).
2. Forklar i stedet hvorfor vi mener at hendelsen er usannsynlig selv i det hypotetiske tilfellet.
3. Spør skeptikeren om mekanismen – årsaks-virkningsrekkefølgen – som kan føre til den ekstremt usannsynlige hendelsen.

Denne tilnærmingen bidrar til å tydeliggjøre de ulike posisjonene. Ofte er klarhet nok. Skeptikerne sitter igjen med «men det er jo teoretisk mulig»-påstander som minner om blind tro på det ukjente.

Fotnote

[i] Metafysisk sett er det slik at hvis Gud er allmektig, er alt logisk sett mulig for ham. På den måten kan Abraham Lincoln være i live og gå rundt i dag fordi Gud kan vekke mennesker til live hvis han vil. Det gjør ikke Lincolns oppstandelse sannsynlig, men bare mulig. Men den typiske skeptikeren er nok ikke villig til å innrømme at Gud eksisterer og er allmektig, bare for å kunne bruke denne «alt er mulig»-taktikken. Naturligvis er «alt er mulig» en altfor sjenerøs innrømmelse med mindre begge parter er villige til å anerkjenne Guds eksistens og allmakt.

Om forfatteren

Richard W. Stevens, som er advokat, er utdannet i både informatikk og juss, og har skrevet fire bøker og en rekke artikler om ulike emner, blant annet juridiske emner, Bill of Rights og intelligent design.

Teksten ble opprinnelig publisert i Salvo Magazine og er publisert på norsk med tillatelse fra redaksjonen.