Hvorfor vi lei oss av å være alene?
Hvorfor blir vi lei oss av å være alene? En vanlig vitenskapelig forklaring tar utgangspunkt i evolusjon:
Vi har utviklet oss til å bli triste av å være alene, fordi det truer vår overlevelse. Historisk har vi vært helt avhengige av flokken rundt oss for å overleve, og er vi alene står vi i fare for å dø av sult, sykdom, kulde eller ville dyr. Derfor har evolusjonen gitt oss ubehagelige følelser når vi står alene, slik at vi heller søker fellesskap, som gir overlevelse.
Harvard-professor Arthur Brooks forklarer hvorfor vi kan føle oss triste av å være alene, i The Meaning of Your Life:
«Dersom du føler det slik [tom og trist av å være alene], er det ikke fordi du er svak eller feig.
Problemet er evolusjonen. Homo sapiens er en slektskapsbasert art. Gjennom nesten hele vår historie, helt fram til for bare noen få tusen år siden, levde vi i relativt små grupper på tjue til femti individer, som antropologer kaller flokker eller band. Alle i et slikt band kjente alle andre, som regel inngående, og relasjonene var preget av gjensidighet og gjensidig avhengighet. Du har barn; jeg jakter; hun samler bær; han holder utkikk etter andre grupper i området som kanskje vil plyndre leiren vår.
Denne ordningen høres håpløst gammel ut nå, men den eksisterte nesten overalt fram til for omkring ti tusen år siden, og finnes fortsatt enkelte steder. Dette er vårt opprinnelige miljø, og hjernene våre ble — og er fortsatt — formet for å hjelpe oss å overleve under slike forhold.» (s. 68)
Evolusjon som forklaring på det meste
Dette er en vanlig vitenskapelig forklaring på hva vi føler. Lignende evolusjonære forklaringer for alle slags følelser og atferd finnes i massevis. Evolusjon blir brukt som forklaring på alt fra de mange psykiske lidelsene vi har i samfunnet i dag til attraksjon og romantiske relasjoner.
Hva du føler og gjør i dag er preget av den tiden vi mennesker levde i før, som var veldig annerledes.
Evolusjon: Enten-eller?
De av oss som er kritiske til darwinistisk evolusjon kan kanskje kjenne på en impuls til å være kritiske til slike forklaringer. Darwinistisk evolusjonsteori har jo alvorlige forklaringsproblemer, så hvorfor lytte til slike evolusjonære forklaringer?
Poenget mitt er ikke å si om slike forklaringer er rett eller feil.
Poenget mitt er derimot at å godta én evolusjonær forklaring på menneskelig atferd innebærer ikke nødvendigvis at man må godta alle sentrale deler av den moderne evolusjonsteorien – som universell felles avstamning eller at mutasjon og naturlig seleksjon er tilstrekkelige til å forklare livets kompleksitet.
Det trenger ikke være enten-eller.
Man kan for eksempel være sterkt kritisk til ideen om felles avstamning (at vi mennesker har felles forfedre med andre dyrearter) og ideen om at naturlig seleksjon og tilfeldige mutasjoner er tilstrekkelige for å forklare livets kompleksitet, og samtidig favorisere enkelte evolusjonære forklaringer av vår atferd eller våre følelser.
Dette betyr selvsagt ikke at en evolusjonær forklaring er god bare fordi den kan skilles fra felles avstamning eller naturalisme. Slike forklaringer må fortsatt vurderes ut fra evidensen som finnes for dem.
Poenget her er bare at de ikke automatisk står og faller sammen med alle andre påstander som omtales som evolusjon.
Hva betyr egentlig evolusjon?
Ordet “evolusjon” blir ofte brukt forskjellig, og nettopp dette er årsak til mye forvirring. Her er fire vanlige meninger med evolusjon:
- Forandring og tilpasning innenfor en art
En menneskelig populasjon kan over tid utvikle trekk som gir bedre overlevelse eller reproduksjon. - En bestemt historisk forklaring på menneskelige egenskaper
Noen eksempler:
- Ensomhet oppleves smertefullt fordi sosial isolasjon tidligere innebar høy risiko.
- Menn foretrekker kvinner med visse trekk, fordi det øker overlevelsessjansen til fremtidige barn.
- Felles avstamning
Mennesker og andre arter har felles forfedre. Mennesket ble derfor ikke opprinnelig skapt unikt, men vi utviklet oss til å bli det vi kaller mennesker. - En tilstrekkelig mekanisme for hele livets kompleksitet
Mutasjoner, naturlig seleksjon og andre kjente naturlige prosesser er tilstrekkelige til å forklare framveksten av livets biologiske kompleksitet. I naturalistiske versjoner forstås disse prosessene dessuten som ikke-styrte.
Det er fullt mulig å tro at det har skjedd forandringer ved oss mennesker over tid (1) og at enkelte historiske forklaringer av oss mennesker kan forklare noe ved oss (2), samtidig som man ikke trenger å tro på felles avstamning (3) eller at naturalistiske mekanismer kan forklare alt ved livets kompleksitet (4).
Noen ganger kan evolusjonspsykologer presentere teorier om hvordan vi mennesker er som forutsetter 3 og 4, men dette trenger veldig ofte ikke være tilfelle.
Designpsykologi og evolusjonspsykologi?
Vi må derfor unngå enten-eller-tankegang som lett kan prege polariserte debatter.
At en forklaring er evolusjonær betyr ikke automatisk at man skal avvise den, selv om man kan være kritisk til evolusjon i visse betydninger av ordet.
Historiske forklaringer er bare én mulig forklaringsmåte for å forklare hvorfor vi er som vi er. Det er også mulig å forklare atferd med utgangspunkt i hvordan vi er designet.
Det er også mulig, (og jeg vil si, ofte best) å kombinere begge forklaringene. Vi kan være designet for en viss måte å leve på, samtidig som vår historie som menneske også preger hvordan vi i dag er.