Karl Ove Knausgårds roman utfordrer scientismen og åpner for Gud, bevissthet og livet etter døden. Hva skjer når vitenskapen ikke er nok?
Av Asbjørn Berland, daglig leder i BioCosmos
Hva skjer når et strengt vitenskapelig verdensbilde ikke lenger er nok?
I romanen Jeg var lenge død utforsker Karl Ove Knausgård spørsmål om Gud, bevissthet og livet etter døden gjennom en astrofysiker som gradvis får sitt scientistiske verdensbilde utfordret.
Romanens hovedperson, Joar Løyning, er professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Han fremstilles som en eksentrisk, men prinsipielt rendyrket representant for scientisme – forestillingen om at bare naturvitenskapen kan gi oss reell kunnskap om virkeligheten. Dette verdensbildet skal etter hvert vise seg å slå sprekker.
På reise mot en annen virkelighetsforståelse
Det hele begynner med en blanding av nysgjerrighet og irritasjon over den avdøde russiske matematikeren, filosofen og teologen Pavel Florenskij. Florenskijs tekster er fulle av påstander som for Løyning fremstår som intellektuelt uakseptable – ja, til tider absurde. Florenskij trodde at det fantes både en synlig og en usynlig verden, og at drømmene var broen mellom disse verdenene.
Til tross for disse tilsynelatende absurditeter klarer han aldri helt å gi slipp på nysgjerrigheten. Snarere tvert imot: Florenskijs ideer får gradvis fotfeste, og driver den ellers rigide og regelbundne Løyning ut på stadig mer impulsive reiser, både fysisk og mentalt.
Hva er det som får en forsker som Løyning til å åpne seg for det immaterielle, for spørsmål om Gud og livet etter døden? Som for mange andre spiller det utvilsomt en rolle at det finnes intellektuelt briljante mennesker som Florenskij, som ikke bare tok slike spørsmål på alvor, men som også bygget hele sine liv og tankesystemer rundt dem.
Samtidig antyder romanen noe viktig: Det er sjelden nok å lese en bok for at et helt verdensbilde skal bryte sammen. Det må som regel mer til.
En fragmentert virkelighet
Jeg blir fristet til å tenke at det å skape en konsistent helhetsfortelling aldri har vært Knausgårds sterkeste side. Kanskje er denne mangelen på helhet et uttrykk for fraværet av et større metanarrativ i Knausgårds egen tenkning. Eller kanskje er det et mer eller mindre bevisst litterært valg – et valg vi også finner hos andre forfattere som, til tross for gudstro, skriver fragmentarisk og åpent, slik som Jon Fosse.
Uansett leser ikke folk Knausgård fordi han leverer fortellinger som på klassisk vis går opp i en harmonisk helhet. De leser ham fordi han setter ord på det mange tenker og føler, men sjelden formulerer høyt.
Knausgårds styrke ligger ikke i spenningskurver og elegante avslutninger, men i de mange hverdagsbetraktningene og små hendelsene som serveres med en nesten brutal realisme. Gjennom Løynings indre monologer får vi innblikk i tanker mange bærer på, men nødig vil vedkjenne seg. Det store bildet er uklart mens de hverdagslige detaljene er sylskarpe.
Når scientismen slår sprekker
De fleste mennesker begynner ikke å tenke radikalt nytt bare ved å lese nye teorier. Når etablerte tankesett brytes ned, skjer det som regel fordi noe i livet endrer seg – fordi erfaringene ikke lenger lar seg forstå innenfor det eksisterende rammeverket. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det som kjent kartet som må byttes.
For Løyning kommer bruddene i form av uforklarlige møter, drømmer og en vedvarende undring over nær-døden-opplevelser. Også det vi vanligvis kaller tilfeldigheter begynner å fremstå i et nytt lys. Hendelser som tidligere kunne avskrives som statistisk støy, lar seg ikke lenger så lett plassere i kategorien «meningsløst».
Et særlig påtrengende eksempel er en stjerne på himmelen som astrofysikeren ikke klarer å forklare. Instinktivt reagerer han på den eneste måten hans scientistiske verdensbilde tillater: Han erklærer at dette bare er et fenomen vitenskapen ennå ikke har forklart – men vil forklare i fremtiden. Likevel er det noe som skurrer. For hva gjør man når denne typen forklaringer ikke lenger gir eksistensiell mening, selv om de formelt sett er metodisk korrekte?
Også mer hverdagslige fenomener gir Joar grunnlag for å reflektere over hvordan det å tro på Gud kan gi mening.
“Smerten var jo også usynlig. For alle andre enn den som følte den, var smerten en påstand. Kunne det være det samme med Gud? At noen følte Gud fylle seg – på en like overbevisende måte som smerten gjør det – men at det for alle andre var en påstand?”
Joar begynner å innse at slik vitenskapen som metode er begrenset, er også vår fornuft begrenset.
“Også tankene har en grense, et sted de ikke kunne krysse. Over på den andre siden var de makteløse.”
Undreren Knausgård
For Knausgård har romanskrivingen i stadig større grad blitt en utforskning av slike spørsmål. Trolig gir Joar uttrykk for mange av Knausgårds egne eksistensielle tanker. «Vi tror vi skjønner alt,» sier han i et intervju, «men vi gjør jo ikke det.» Undringen har fått et tydelig grep om forfatterskapet.
«Hva er dette livet her? Hva er verden? Hva er bevissthet?» spør han i et intervju med Adresseavisen.
Kanskje lever vi alle i en hule der vi bare ser skygger av virkeligheten, mens det egentlige livet finnes utenfor? Knausgård er i alle fall ikke redd for å antyde det. Referansene til Platons huleanalogi er tydelige, både i teksten og i bokas forside, der vi ser verden fra innsiden av en hule.
Også de bibelske referansene sitter løst i Jeg var lenge død. Allerede på første side får vi et møte med Kain og Abel, da Joar, på samme måte som Kain, er en som ser ned, og ikke møter andres blikk. Slik møter heller ikke Joar andres blikk, og lurer på hvorfor. Er det fordi han skjuler noe, eller fordi han er en introvert som ser frem til mange dager alene i sin egen leilighet?
Da Knausgård uttalte seg i Nidarosdomen, sa han at bøkene hans i bunn og grunn handler om nåde: «Det å bli sett og tilgitt. Det finnes som et sug i bøkene mine.»
Kanskje er det nettopp her romanen peker utover både scientismen og litteraturen – mot et rom der mennesket aner at virkeligheten rommer mer enn det som kan måles, veies og forklares.
Teksten er også publisert på Verdinytt.