Kanskje har du knapt hørt om scientisme? Hva er egentlig scientisme, og hvorfor betyr det noe?
Se for deg følgende:
Du sier at det er galt å torturere uskyldige mennesker og at livet har mening.
Men så kommer noen og sier:
– Egentlig vet du ikke dette.
– Det føles bare sånn.
– Vitenskapen viser at du tar feil.
Dette er ikke bare en uenighet.
Det ligner mer på noe annet.
Det ligner på gaslighting. Vi kommer tilbake til gaslighting, men først: Hvilken idé ligger egentlig bak denne motstanden mot det du tenker er åpenbart?
Hva er scientisme?
Denne måten å tenke på har faktisk et navn: scientisme.
- Les mer om scientisme som idé: Scientisme og elefanten i rommet
Scientisme er ideen om at bare naturvitenskap kan gi oss ekte kunnskap om virkeligheten – og at alt annet i beste fall er subjektivt, og i verste fall en illusjon.
Det finnes flere former for scientisme, og en svakere form sier at vitenskap bare er den beste formen for kunnskap. Denne mildere formen av scientisme er mindre sårbar for kritikk, men har også sine problemer.
På tross av en rekke utfordringer ved scientisme blir denne ideen forfektet av en rekke anerkjente forskere.
“Den vitenskapelige metoden er den eneste måten å oppdage virkeligheten på”, har den britiske kjemikeren Peter Atkins sagt. Oxford-professoren er ikke alene, men får støtte av intellektuelle som Lawrence Krauss, Francis Crick, Alex Rosenberg og Richard Dawkins.
Problemet: Scientisme undergraver seg selv
La oss stille et enkelt spørsmål:
Er påstanden “bare vitenskap gir kunnskap” selv en vitenskapelig oppdagelse?
Kan du måle den i et laboratorium?
Teste den med et eksperiment?
Nei.
Det betyr at scientisme ikke er vitenskap.
Det er en filosofisk påstand om vitenskap.
Og hvis den ikke er vitenskapelig, er det ikke kunnskap, ifølge egen regel.
Dette betyr at scientisme ikke bare er tvilsom – den er selvunderminerende. Den kan ikke være sann uten å bryte sin egen regel.
“Du vet ikke det du tror du vet”
Konsekvensene av scientisme stopper ikke der.
Hvis scientisme er sant, må vi gi opp en rekke ting vi normalt mener at vi vet:
- At det faktisk er galt å torturere uskyldige mennesker (objektiv moral finnes)
- At livet kan ha mening
- At vi har fri vilje
- At vi er mer enn bare materie
Hvorfor?
Fordi ingen av disse tingene kan bevises gjennom naturvitenskapelige metoder alene.
Likevel lever vi som om de er sanne.
Ironisk nok lever også de som forsvarer scientisme som om disse tingene er sanne – de argumenterer, overbeviser og appellerer til fornuft, som om slike ting faktisk har gyldighet.
Vi holder mennesker ansvarlige.
Vi reagerer på urett.
Vi søker mening.
Men ifølge scientisme er dette bare illusjoner. Illusjoner som kanskje er nyttige for overlevelse, men som ikke er sanne.
Scientisme som en form for gaslighting
Tilbake til gaslighting igjen. Begrepet gaslighting kommer fra filmen Gaslight (1944), der en mann manipulerer sin kone til å tvile på sin egen virkelighetsforståelse.
Han endrer små ting i omgivelsene – som lyset i rommet – og benekter det når hun påpeker det.
Resultatet?
Hun begynner å tvile på seg selv.
Scientisme fungerer på lignende måte.
Den sier i praksis at:
- Du opplever fri vilje → men det er en illusjon
- Du opplever moral → men det er bare evolusjon
- Du opplever mening → men det finnes ikke
- Les mer: Er vi bare hjernen vår?
Du blir bedt om å stole mer på teorien enn på din egen erfaring.
Et dypere problem: Scientisme undergraver selve kunnskapen
Det finnes et enda dypere problem med scientisme, som ikke bare handler om moral, mening eller fri vilje.
Det handler om kunnskap i seg selv.
Hvis scientisme er sant, kan vi bare stole på det som kan begrunnes vitenskapelig. Men vitenskap forutsetter allerede flere ting som ikke selv kan bevises vitenskapelig.
For eksempel:
– At verden er rasjonell og forståelig
– At våre sanser gir oss tilgang til virkeligheten
– At logikk er gyldig
– At våre tanker i noen grad er pålitelige
Ingen av disse tingene er vitenskapelige funn. De er forutsetninger for at vitenskap i det hele tatt skal fungere.
Dette skaper et problem.
Hvis vi ikke har grunn til å stole på fornuft, logikk og våre egne tanker uavhengig av vitenskap, mister vi også grunnlaget for å stole på vitenskapen selv.
Scientisme forsøker å gi vitenskapen monopol på kunnskap, men gjør det på en måte som undergraver forutsetningene vitenskapen er avhengig av.
Resultatet er at scientisme ikke bare utfordrer enkelte typer kunnskap – den utfordrer selve muligheten for kunnskap.
Representanter for scientisme har faktisk i svært liten grad forsøkt å besvare slike argumenter som dette. Filosofen Rik Peels har påpekt at dette argumentet nesten ikke er blitt besvart av forsvarere av scientisme. Da han drøftet mulige svar, måtte han i stor grad formulere innvendingene selv, fordi litteraturen inneholdt så få reelle forsvar.
Hva er scientisme – og hvorfor spiller det egentlig noe rolle?
Vitenskap er en metode.
Scientisme er et verdensbilde.
Forskjellen er avgjørende.
Vitenskap beskriver hvordan naturen fungerer.
Scientisme forsøker å definere hva som i det hele tatt finnes.
Dette får konkrete konsekvenser:
- Humaniora og filosofi mister verdi
- Etiske spørsmål reduseres til biologi
- Psykiatriske diagnoser blir identitet
- Mennesket forstås som en maskin
For eksempel kan en person som strever med konsentrasjon bli definert fullt og helt gjennom en diagnose. Forklaringen blir biologisk, og spørsmålet om mening, ansvar og livssyn forsvinner i bakgrunnen.
Men mennesker opplever seg ikke bare som biologi.
De opplever seg som personer som tar valg, som søker mening og som kan leve gode eller dårlige liv.
Når slike erfaringer reduseres til noe rent biologisk, oppstår en spenning mellom hvordan vi lever – og hvordan vi blir fortalt at virkeligheten egentlig er.
Menneskelig erfaring blir redusert til noe som til slutt ikke betyr det vi trodde det gjorde.
Vitenskap får en rolle den egentlig ikke er laget for.
Ironien: Scientisme kan svekke tilliten til vitenskap
Ironisk nok kan scientisme gjøre det motsatte av det den ønsker.
Hvis vitenskap brukes til å avvise ting folk opplever som åpenbare – som moral, mening og ansvar – kan det føre til mistillit.
Ikke fordi vitenskapen er feil,
men fordi den brukes feil.
En mer realistisk forståelse av kunnskap
Vitenskap er en av våre beste kilder til kunnskap.
Men det er ikke den eneste.
Det finnes også flere andre typer kunnskap, som:
- Moral: Det er galt å torturere andre som underholdning
- Hukommelse: Jeg vet at jeg ikke ble født i går.
- Logikk: Jeg vet at 1+1=2.
- Sansing: Jeg vet at det er sol i dag fordi jeg ser det.
Disse formene for kunnskap har vi ikke på grunn av vitenskapelig metode, men uavhengig av vitenskapelig metode.
Å erkjenne dette er ikke anti-vitenskapelig. Tvert imot er det mer realistisk og virkelighetsnært.
Argumenter for scientisme
Om flere smarte forskere har stått for scientisme så må det vel være argumenter for det? Mange bare antar at vitenskap er eneste eller beste kilde til kunnskap, fordi de selv holder på med vitenskap. Det blir litt som en hammer som ser spikere overalt. Det man fokuserer på hver dag påvirker hva man ser. Likevel finnes det noen eksplisitte argumenter for scientisme, nemlig suksessargumentet og argumentet fra vitenskapelig metode.
- Les mer: Tror vitenskapsfolk på Gud?
“Men vitenskap har jo en enorm suksess”
Noen vil innvende at scientisme bare er en måte å si at vitenskap er vår mest pålitelige kilde til kunnskap. Vitenskap har tross alt gitt oss enorme fremskritt innen for eksempel teknologi og medisin.
Og det er sant at vitenskap har gitt oss enorm innsikt i verden, og ingen seriøs kritikk av scientisme innebærer å avvise vitenskap.
Men dette er faktisk ikke relevant.
Kritikken av scientisme handler ikke om hvorvidt vitenskap er viktig – men om hvorvidt den er den eneste kilden til kunnskap.
At noe er suksessfullt, betyr ikke at det er den eneste kilden til kunnskap. Dette argumentet er dermed en non sequitur – konklusjonen følger ikke av premissene.
For selv de som forsvarer scientisme, er avhengige av ting som ikke kan bevises vitenskapelig:
– logikk
– rasjonalitet
– bevissthet
– sannhet
Spørsmålet er derfor ikke om vitenskap fungerer.
Spørsmålet er om den kan stå alene.
“Ingen metode er i nærheten av vitenskapelig metode”
Et annet argument for scientisme er å peke på at vitenskapelig metode er suveren over alle andre metoder for å få kunnskap. Suksessen til vitenskapen (som nevnt over) viser bare det i praksis.
Den vitenskapelige metoden, som blant annet handler om å lage hypoteser, for så å teste dem ut gjennom observasjoner og eksperimenter, som igjen leder til resultater som kan være med å forme vitenskapelige teorier – er overlegen alle andre metoder.
Få vil betvile at vitenskap er bra.
Men strengt tatt finnes det ikke én vitenskapelig metode.
Etter hundrevis av år med tenkning har ikke forskere og vitenskapsfilosofer landet på en konsensus rundt hva som er vitenskapelig metode – hva som er vitenskap og hva som ikke er vitenskap. Faktisk mener 89 % av alle medlemmer i Philosophy of Science Association i USA at det ikke er funnet klare kriterier som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap.
En rekke filosofer, deriblant Larry Laudan, har vist hvor problematisk det er å hevde at det finnes én vitenskapelig metode. Thomas Kuhn viste i The Structure of Scientific Revolutions at regler for hva som er vitenskap og ikke vitenskap forandrer seg over tid, da det skjer paradigmeskifter. Vitenskapshistorien viser oss en rekke ulike oppfatninger om hva som er virkelig vitenskap. Paul Feyerabend skriver at mange av de teoriene og funnene vi i dag tenker at både er vitenskapelige og sanne ble til fordi “noen tenkere enten valgte å ikke være bundet av enkelte ‘åpenbare’ regler eller fordi de uforvarende brøt dem.”
Når man ikke klart kan skille mellom hva som er vitenskap og hva som ikke er vitenskap, følger det ikke at vitenskap alene kan fungere som målestokk for all kunnskap.
Selv om man skulle kunne definere én presis vitenskapelig metode, følger det ikke at dens suksess gjør den til eneste kilde til kunnskap.
Ulike fag studerer ulike typer fenomener. Naturvitenskap studerer målbare og repeterbare prosesser. Filosofi, historie og psykologi studerer fenomener som ikke lar seg teste på samme måte.
Det betyr ikke at de er mindre virkelige – bare at de krever andre metoder.
Hvis man bruker én metode som målestokk for alt, risikerer man å gjøre metoden til et filter som bestemmer hva som finnes.
Hvis man går med en metalldetektor på en strand, er det ikke slik at det eneste som finnes er det som metalldetektoren finner. Metoden avgjør hva man finner, og én enkelt metode kan ikke avgjøre hva som finnes.
Hvorfor blir scientisme så populært?
Hvis det finnes overbevisende argumenter mot scientisme og argumentene for scientisme ikke holder – hvorfor har da scientisme fortsatt oppslutning?
Én av grunnene er den retoriske appellen som når inn til de som ikke tenker så grundig over saken. Nobelprisvinner Daniel Kahneman har vist hvordan vi mennesker tenker mest raskt og intuitivt, og kun noen få ganger langsomt og grundig. For det koster energi å tenke mer gjennom noe.
Dermed får utsagn som “Kan du bevise det?” eller “Hva sier forskning om dette?” kraft.
For andre er det ubevisst mer tiltrekkende at scientismen forenkler en komplisert verden. På samme måte som mennesker dras mot irrasjonelle ideologier som forenkler, dras man mot en idé som sier “Kun vitenskap avgjør hva som er sant”. Da er en verden det er vanskelig å forstå seg på blitt litt enklere.
At folk blir overbevist av scientisme kan også forstås i lys av en rekke tankefeil (engelsk: fallacies):
- Halo-effekten eller glorie-effekten: Vitenskap blir oppfattet som intellektuellt troverdig og suksessfull. Derfor tror vi lett på det som sies i vitenskapens navn om spørsmål som egentlig ikke har med vitenskap å gjøre.
- Ankring eller tilgjengelighetsskjevhet: Viktige spørsmål er som regel krevende, og scientisme ender opp med å besvare et vanskelig spørsmål (Hva er legitime kilder til kunnskap) som om det var et enkelt spørsmål (Kan vitenskap gi oss gode og viktige svar i livet?).
- Autoritetsbias: Forskere har en aura av autoritet, og når de i vitenskapens navn sier at bare vitenskap kan gi oss kunnskap, tror mennesker på dem i kraft av deres autoritet.
- Dunning-Kruger-effekten: Mennesker har en tendens til å overvurdere sine evner, spesielt på områder som er utenfor deres ekspertområder. Når forskere argumenterer for scientisme holder de ikke på med vitenskap; de holder på med filosofi. De er dermed utenfor sitt eget ekspertfelt, og kan komme til å overvurdere sine egne refleksjonsevner.
Mange undervurderer også at scientisme er en fortelling. Det er en fortelling eller et meta-narrativ om oss mennesker og virkeligheten, der man gjerne maler fortiden spesielt mørk.
Tidligere, før moderne vitenskap, var verden bare full av overtro. Så kom vitenskapen og reddet oss.
Vanlige spørsmål om scientisme
Er scientisme det samme som vitenskap?
Nei. Vitenskap er et sosialt og intellektuelt prosjekt preget av noen standard regler. Scientisme er et filosofisk syn på hva som teller som kunnskap.
Er det anti-vitenskapelig å kritisere scientisme?
Nei. Kritikken handler om å gi vitenskap riktig plass – ikke å avvise den. Tvert imot er det scientisme som undergraver vitenskap ved å misforstå dens rolle.
Finnes det ulike former for scientisme?
Ja. Det finnes en rekke ulike typer scientisme. Det vanligste er å skille mellom sterk og svak scientisme. Noen hevder at bare vitenskap gir kunnskap (sterk scientisme), mens andre mener at vitenskap er den beste kilden til kunnskap (svak scientisme). Noen inkluderer alle fagdisipliner som vitenskap (bred scientisme), mens andre kun inkluderer naturvitenskapelige disipliner som vitenskap (smal scientisme).
Konklusjon: scientisme undergraver det vi vet
Scientisme forsøker å gi vitenskapen monopol på sannhet.
Men i prosessen undergraver den både seg selv og mye av det vi vet med størst sikkerhet.
Spørsmålet er derfor ikke om vitenskap er viktig.
Spørsmålet er om vi skal la en filosofisk idé begrense hva vi kan vite – og dermed risikere å fornekte det vi allerede vet med størst sikkerhet.