Representanter for scientisme snakker ambisiøst om hvordan vitenskap er eneste kilde til kunnskap. Men hvorfor snakker de ikke om elefanten i rommet?
Av Mike Mitchell, PhD i filosofi og religion
Ironien i vitenskapelig hybris
I filmatiseringen av Gullivers reiser fra 2010 ankommer Gulliver (Jack Black) til Lilliput fra et mystisk, ukjent land. Lilliputinerne er mistenksomme overfor ham – helt til han redder prinsessen og redder kongen.
De hyller ham da som «vår frelser». Og han bruker denne nyvunne statusen til å fremstille seg selv som en fantastisk overlegen person i forhold til den skipbrudne postfunksjonæren han egentlig er. Han er tydeligvis den edle og seirende presidenten, og Awesome fra øya Manhattan hvis far var Darth Vader. Han døde også i Titanics forlis, men ble senere gjenopplivet.
Lilliputternes fantasi er formet av hans fullstendig oppdiktede historie. Dermed aksepterer hans dristige påstander uten å stille spørsmål og bygger et forseggjort hjem til ham.
Når man blander «vitenskap» og scientisme
Forholdet som oppstår mellom Gulliver og lilliputene, er som forholdet mellom store deler av det moderne Vesten og vitenskapsbegrepet.
På samme måte som Gullivers første heltedåd får lilliutianerne til å tro at han er mektigere enn han faktisk er, har den moderne vitenskapens blendende bragder fått mange av oss til å tenke på vitenskapen ikke bare som et livsberikende verktøy, men som en altomfattende, livsstyrende autoritet.
I den folkelige forestillingsverdenen har vitenskapen fått en privilegert posisjon på områder der dens krav på autoritet er omtrent like legitime som Gullivers innbilninger om sin personlige historie.
I dag gjør uttrykket «vitenskapen» et inntrykk på mange moderne mennesker på samme måte som «kronen» gjorde på engelske undersåtter i middelalderen. Å sette spørsmålstegn ved kronens legitimitet var å sette seg opp mot en uforanderlig autoritet. Det var å gå utenfor grensene for den verden som kloke og anstendige mennesker lever i.
- Les også: Tror vitenskapsfolk på Gud?
To eksempler
Å tenke på «vitenskapen» på denne måten er å omfavne filosofien «scientisme».
Steven Pinker, en av dens ivrigste talsmenn, skrev at
«Det moralske verdensbildet til enhver vitenskapelig dannet person – en som ikke er forblindet av fundamentalisme – krever et klart brudd med religiøse oppfatninger av mening og verdi. … Det verdensbildet som styrer de moralske og åndelige verdiene til en kunnskapsrik person i dag, er det verdensbildet som vitenskapen har gitt oss.»1
T. H. Huxley (også kjent som ‘Darwins bulldog’) beskrev på samme måte scientismens epistemologi for mer enn hundre år siden da han sa: ‘Den vitenskapelige metoden [er] den eneste metoden som kan brukes til å finne sannheten … det er uunngåelig at [det som kalles] den vitenskapelige metoden må utvides til å gjelde alle former for forskning.’2
Men å opphøye vitenskapen til øverste dommer i «alle former for forskning» resulterer i noe som ligner et forsøk på å gjengi hele Hamlets tekst i morsekode. Hvor entydig et slikt språk enn er – eller hvor lovende det enn kan virke – er mange av de viktigste aspektene ved menneskelig blomstring ikke mer tilgjengelige for den vitenskapelige metoden enn de er for morsealfabetet.
Vi bør være dypt takknemlige for hvordan vitenskap og teknologi har beriket livene våre. Men vi bør også innse begrensningene ved vitenskapelig innsikt.
Den gode nyheten er at overmot uunngåelig ender i dårskap.
Jo mer overmodige tilhengerne av scientismen blir, desto mer avslører de det faktum at de viktigste tingene i livet ligger utenfor vitenskapens rekkevidde.
Den overmodige paranormale etterforskeren
Det finnes få bedre eksempler på tragikomisk, overmodig scientisme enn argumentet til radioverten og paranormaletterforskeren Carrie Poppy i TED-foredraget «A Scientific Approach to the Paranormal» fra 2017.
Hun begynte med å forklare noen urovekkende fenomener hun opplevde da hun kom inn i hjemmet sitt: Hun hørte skumle vindlyder og følte et fysisk trykk på brystet og en tydelig følelse av frykt, som om hun ble overvåket. Hun mistenkte naivt at dette var tegn på hjemsøkelse, og hun brukte til og med et åndelig renselsesritual der hun brente salvie for å drive ut onde ånder.
Men så rådførte hun seg med en gruppe skeptikere som mente at hjemmet hennes ikke var hjemsøkt, men forgiftet av en karbonmonoksidlekkasje. Så hun ringte gasselskapet. Teknikeren som kom ut, sa til henne: «Det var veldig bra at du ringte oss i kveld, for du kunne ha vært død veldig snart.» Publikum brøt ut i sympati og triumf.
Hun forklarer at denne befriende «desillusjonen» var den åpenbaringen som fikk henne til å bli paranormal etterforsker med fokus på vitenskapelige forklaringer på påstått paranormal aktivitet.
Som avslutning på foredraget konkluderer hun: «Jeg har gjort over 70 slike undersøkelser. Jeg skulle gjerne fortalt dere at i ni av ti tilfeller vinner vitenskapen, redder dagen, og alt blir forklart. Men det er ikke sant. [Retorisk pause] Sannheten er at ti av ti ganger vinner vitenskapen. Den redder dagen!»
Som man kunne forvente, utløser dette også en storm av seiersapplaus fra den vitenskapelig innstilte forsamlingen. Det er tvilsomt om noen av dem innså at selve reaksjonen deres var et klart bevis på at de alle hadde tilgang til en utpreget ikke-materiell virkelighet.
Elefanten i rommet av scientistisk triumfalisme
Tåpeligheten kommer til syne når vi ser på nøyaktig hva Poppy ble berømmet for. Hva er det egentlig vitenskapen «vinner»? Og hva er det vi reddes fra når vitenskapen «redder dagen»?
Det er åpenbart at det er vitenskapens seier over overtroen, som kom da hun «lærte» at alle hendelser som ble antatt å være forårsaket av overnaturlige krefter, i virkeligheten skyldtes rent materielle årsaker – årsaker som er fullstendig tilgjengelige for den vitenskapelige metoden.
Det uuttalte premisset er at åndelige vesener (hvis de i det hele tatt eksisterer) ikke kan påvirke materielle ting. Derfor reddes vi fra «overtro» ved alltid å appellere til «vitenskapen» i stedet for til religiøse eller overnaturlige forklaringer. På denne måten vinner sannheten over løgnen.
Og derfor får Poppy ros av publikum for den hederlige egenskapen det er å tilpasse troen sin til fakta, selv når fakta strider mot hennes forutinntatte oppfatninger. Mens idioter heller vil tro på en lykkelig løgn enn en urovekkende sannhet, verdsetter hun sannheten, og publikum applauderer hennes dyd i så måte. Hun er prisverdig, mens andre som velger fortrolighet og trøst fremfor sannhet, er forsømmelige.
Men elefanten i denne naturalistiske triumfalismens rom er at uten en fri og ubestemt vilje – det vil si bortsett fra menneskets evne til å ta beslutninger – kan det ikke finnes noe slikt som moralsk ros eller skyld.
Når Poppy velger å anerkjenne at én ting (sannheten) har større verdi enn en annen (personlige fordommer), påvirker hun den materielle verden via en ikke-materiell årsak. Hun påvriker det materielle ved å bruke viljestyrken – ved å velge å rette oppmerksomheten mot og endre sin egen atferd.
C.S. Lewis om hvorfor det ikke-materielle påvirker det materielle
Som C. S. Lewis forklarer:
«Hvis vi faktisk er ånder, og ikke naturens avkom, må det finnes et punkt (sannsynligvis hjernen) der den skapte ånden selv i dag kan påvirke materien, ikke ved hjelp av manipulasjon eller teknikk, men bare ved å ønske å gjøre det. Hvis det er det du mener med magi, så er magi en realitet som manifesterer seg hver gang du beveger hånden eller tenker en tanke.»3
Hvorfor det ikke-materielle påvirker det materielle
Dette kan virke som et kontroversielt poeng, men det er en kjensgjerning som bekreftes av vanlig erfaring.
Hvis en mann drikker seg full på en fest og sier til en han knapt har møtt: «Jeg elsker deg» eller «Visste du at jeg har vært astronaut?», vil en annen person – en venn, kanskje bekymret for hans sikkerhet – kanskje si: «Ikke ta ham på alvor. Det er alkoholen som snakker.» Dette er så vanlig at det er en klisjé, og det illustrerer vår forståelse av menneskets uoppløselige, ikke-materielle sjel.
Tanken om at vi ikke skal ta en beruset persons ord på alvor, tydeliggjør skillet mellom det kjemiske og det personlige. Vi vet at ordene til en beruset person er mistenkelige fordi ordene tilskrives effekten av et kjemikalie (alkohol) snarere enn personen selv. Det er ikke han som snakker. Tankene ordene uttrykker, stammer ikke fra hans sinn, eller i hvert fall ikke fra hans «rette sinn».
For å bruke et annet eksempel: Ordene «Jeg elsker deg» er bare meningsfulle hvis de kommer fra hjertet, det vil si fra individets åndelige vilje eller intensjon. Det spiller ingen rolle om det er alkoholen eller de naturlige kjemikaliene i hjernen som snakker.
Hvis man tror at mennesker kan reduseres til, og dermed bestemmes av, kjemiske reaksjoner, er hvert eneste ord en person noensinne sier like meningsløst og meningsløst som ordene til en gjennomfull person.
Som Sam Harris sier om vår evne til å velge livssyn og atferd:
«Det finnes ingen ekstra del av meg [bortsett fra åndsløs materie] som kan bestemme seg for å se verden på en annen måte.»4
Hvis det er slik, ville den riktige reaksjonen på hvert eneste ord som noen gang blir sagt, være: «Ikke bry deg om det. Det er bare kjemikaliene som snakker.»
Men da står vi selvsagt igjen med det vanskelige problemet med å ta på alvor ordene til den personen som forteller oss at alle andre ord bare er forårsaket av tankeløse kjemikalier. Når noen formaner oss om å droppe troen på en ikke-materiell vilje og tilskrive alt ved mennesket til biokjemikalier, ligger det alltid en implisitt forventning om at vi gjør et unntak for den som snakker.
Hver gang noen kommer med et argument, hver gang vi sier sannheten for å imøtegå en usannhet, hver gang vi med overbevisning erklærer: «Jeg mener det! Av hele mitt hjerte!», gir vi ettertrykkelig uttrykk for vår ikke-materielle, åndelige natur, som like lite kan tilskrives atomer og kjemikalier som en manns selvoppofrelse i kamp kan tilskrives en nervøs refleks.
Medaljer deles ikke ut for å minnes et overskudd av adrenalin. Hvite kjoler og gifteringer er ikke poetiske uttrykk for reproduktive hormoner.
Naturalistiske filosofer har en vrangforestilling om fornedrelse. De tror at de bare er vev og kjemiske konfigurasjoner, mens de i virkeligheten er brennende ånder – en sannhet som ironisk nok avsløres i den åndelige lidenskapen de argumenterer mot muligheten for åndelig makt med.
Referanser
1. Steven Pinker, Enlightenment Now, The Case for Reason, Science, Humanism, and Progress (2019), s. 394.
2. T. H. Huxley, «Professor Huxley on Men of Science», The Mechanics’ Magazine (14. oktober 1871), s. 284-85; sitert i The Territories of Science and Religion, av Peter Harrison (2015).
3. C. S. Lewis, Miracles, kap. 16.
4. Sam Harris, Fri vilje.
Denne artikkelen er bearbeidet fra den nye boken Truth Before Logic: Finding Wisdom with G. K. Chesterton in a World Blinkered by Scientism, av Mike Mitchell (Resource Publications, 2024). Den ble først publisert på Salvo Mag, og blir utgitt på norsk med tillatelse fra redaksjonen.
Mike Mitchell har en PhD i filosofi og religion og er forfatter av The Life Underneath, A Story of Murder, Love and Real Life og den kommende boken Truth Before Logic: Finding Wisdom with the Help of G. K. Chesterton in a World Blinkered by Scientism.