Denne teksten er skrevet av Philip E. Johnson, som av mange blir regnet som grunnleggeren av den moderne intelligent design-bevegelsen. Selv om Johnson skrev teksten i tidsskriftet First Things i 1993, er den fortsatt relevant når den nå blir publisert for første gang på norsk.
Av Philip E. Johnson, tidligere professor emeritus i juss ved Berkeley University
En kristen naturfagslærers skjelvende «Nei»
Som notorisk kritiker av darwinismen liker jeg å lese nyhetsbrevet Basis, som utgis av en organisasjon som kaller seg San Francisco Bay Area Skeptics. Disse selvutnevnte skeptikerne ser svært mørkt på alle som antyder at den darwinistiske evolusjonsteorien kan være et passende emne for skeptiske undersøkelser, og av den grunn er deres redaksjonelle vrede noen ganger rettet i min retning.
I et nylig nummer av Basis ble det rapportert om et lokalt møte der foredragsholderen var en kvinne som ble identifisert som «en religiøs person og naturfaglærer ved en katolsk skole». Denne naturfagslæreren forsikret tilhørerne om at hun, til tross for skolens religiøse tilhørighet, underviste i evolusjon og ikke kreasjonisme i naturfagstimene sine.
En av tilhørerne satte henne på spissen ved å spørre «Tror du at evolusjonen er styrt?» Nyhetsbrevet rapporterer at dette spørsmålet ble etterfulgt av en «dramatisk pause», hvorpå læreren svarte med det de kalte et «kjempende nei».
Basis’ reporter kommenterte: «Jeg hadde forventet et raskere svar, men kampen mellom hennes pensum og hennes overbevisning hadde noen flere øyeblikk med uro igjen å legge seg.»
Hva tror amerikanere om evolusjon og skapelse?
Samtidig med at denne historien ble publisert, ble det også offentliggjort en Gallup-undersøkelse om amerikanernes syn på evolusjon og skapelse. Ifølge denne undersøkelsen kan ca. 47 prosent av amerikanerne beskrives som kreasjonister, i den forstand at de sier at de tror at Gud skapte menneskeheten i stort sett vår nåværende form en gang i løpet av de siste 10 000 årene. (Spørsmålsformuleringen utelukker imidlertid ikke en lang periode med dyrenes evolusjon før mennesket oppstod).
Ytterligere 40 prosent var enige i følgende påstand: «Mennesket har utviklet seg gjennom millioner av år fra mindre avanserte livsformer, men Gud har styrt denne prosessen, inkludert menneskets skapelse.»
Bare 9 prosent av utvalget sa at de aksepterte det naturalistiske synet på evolusjon, som i Gallups formulering var at mennesket har utviklet seg over millioner av år fra mindre avanserte livsformer, uten at Gud har hatt noen rolle i denne prosessen.
På bakgrunn av denne holdningen kan vi forstå hvorfor stemmen fra salen stilte det helt riktige spørsmålet, og også hvorfor vi kunne forvente at en naturfaglærer ved en kristen institusjon trakk pusten dypt før han svarte med skjelvende stemme.
Hva mener darwinister med «evolusjon»?
Når darwinister snakker om «evolusjon», mener de trosbekjennelsen til de 9 prosentene.
Vitenskapslærere skjuler ofte dette poenget for å unngå å vekke ytterligere politisk motstand mot å undervise om evolusjon som fakta i den offentlige skolen, men de er helt eksplisitte om det når åpenhet passer deres formål. En av grunnleggerne av den nydarwinistiske syntesen, Harvard-paleontologen George Gaylord Simpson, forklarte for eksempel «evolusjonens betydning» på følgende måte, som er mye sitert:
«Selv om mange detaljer gjenstår å utrede, er det allerede åpenbart at alle de objektive fenomenene i livets historie kan forklares med rent naturalistiske eller, i en riktig betydning av det til tider misbrukte ordet, materialistiske faktorer. De kan lett forklares på grunnlag av differensiell reproduksjon i populasjoner (den viktigste faktoren i den moderne oppfatningen av naturlig utvalg) og av det hovedsakelig tilfeldige samspillet mellom de kjente arvelighetsprosessene…. Mennesket er resultatet av en formålsløs og naturlig prosess som ikke hadde det i tankene.»
Litteraturen om evolusjonsbiologi inneholder utallige utsagn med samme effekt.
«Evolusjon», ærlig forstått, er ikke bare en gradvis utviklingsprosess som en målrettet Skaper kunne ha valgt å benytte. Det er, per darwinistisk definisjon, en formålsløs og ustyrt prosess som skapte menneskeheten ved et uhell.
Ved å si at hun underviste i «evolusjon», hadde den katolske skolelæreren bare sagt at hun ikke underviste i den plutselige, spesielle skapelsen av hver art. Hun var ikke blant de 47 prosentene som (kanskje) avviser evolusjon helt og holdent, men hun var kanskje likevel blant de 40 prosentene som mener at det finnes en kompromissløsning som kombinerer skapelse og evolusjon.
Les også: Evolusjonær naturalisme: Kan du stole på en apehjerne?
Darwinister: Evolusjon kan ikke være styrt
Fra et darwinistisk ståsted er denne myke formen for kreasjonisme imidlertid bare en relativt avansert form for misforståelse.
Forklarte læreren virkelig elevene og foreldrene deres at den biologiske evolusjonen ikke er styrt av Gud, men snarere en formålsløs prosess som skapte mennesket ved et uhell? Hvordan kunne hun eller hennes overordnede i så fall forene denne læresetningen med deres offisielle bekjennelse til kristen teisme?
Gjennom et utdanningssystem som insisterer på at studenter på alle nivåer ukritisk skal akseptere påstanden om at formålsløse materielle mekanismer var ansvarlige for skapelsen av alle former for liv, er den vitenskapelige naturalismen i ferd med å bli USAs offisielt etablerte religion.
Hvorfor åpner kristne for naturalisme?
Det er ikke noe mysterium at ateister og agnostikere ønsker denne typen utdanning velkommen. Det som derimot er mystisk, er den relative mangelen på motstand mot etableringen av naturalismen fra kristne intellektuelle.
Det finnes selvsagt teologer som har omfavnet naturalismen med entusiasme og forsøkt å «redde» kristendommen ved å rense den for overnaturlighet og mytologi; man kan være kristen, eller i det minste professor ved visse liberale kristne seminarer eller teologiske skoler, og være like mye imot eksistensen av en overnaturlig Skaper som enhver ateist.
Men kristne og andre teister, som virkelig tror på en personlig Gud som står utenfor naturen og styrer den – hvordan kan de tilpasse seg diktatene fra et vitenskapelig etablissement som absolutt insisterer på at alt som er skapt, er et resultat av ustyrt evolusjon?
Noen mennesker tilpasser seg ikke, men avviser rett og slett autoriteten til dette etablissementet i sin helhet. De som anser Skriften som mer autoritativ enn vitenskapelige teorier, og som er sikre på at de vet hvordan de skal tolke den, kan velge å forsvare skapelsesberetningen som bokstavelig sann og bruke vitenskapelige argumenter for å diskreditere alternativene.
Les også: Teistisk evolusjon: Derfor mistet han troen
Darwinistenes «enten-eller»-argumentasjon
Fundamentalistiske kreasjonister av denne typen utgjør kanskje halvparten av de 47 prosentene som Gallup-undersøkelsen definerte som kreasjonister. Dessverre har denne store gruppens engasjement for en bokstavtro tolkning av 1. Mosebok forvirret og splittet den kristne verden, og til og med spilt de evolusjonære naturalistene i hendene.
Darwinistene fremmer iherdig forestillingen om at de eneste mulige alternativene er en bokstavtro tolkning av 1. Mosebok på seks dager på den ene siden, og en fullstendig naturalistisk, neodarwinistisk evolusjon på den andre.
Gitt en slik forståelse av alternativene, blir enhver som mistenker at kosmos kan være milliarder av år gammelt, eller at livet kan ha blitt skapt gjennom en eller annen langsiktig utviklingsprosess, en «evolusjonist» – som per definisjon avviser «kreasjonisme».
I darwinistisk regi tar derfor vitenskapsundervisningen, både i media og i skolen, sikte på å opplyse slike personer om hva evolusjon egentlig betyr, og å vaske kreasjonismens ettervirkninger ut av deres sinn.
«Riktig» utdannede mennesker lærer gradvis at krefter som mutasjon og seleksjon var tilstrekkelige til å utføre hele det biologiske skapelsesarbeidet, og at forestillingen om en målrettet Skaper derfor er overflødig, og kan forkastes uten tap.
Ved å kontrollere terminologien har darwinistene altså gitt verden inntrykk av at det store skillet i den offentlige opinionen om evolusjon går mellom de bokstavtro og alle andre. Dette er en beklagelig misforståelse.
For den grunnleggende uenigheten dreier seg ikke om jordens alder eller skapelsesmetoden, men om hvorvidt vi skylder vår eksistens til en målrettet Skaper eller en blind materialistisk prosess.
De 47 prosentene i Gallup-undersøkelsen fra 1991 som sier at Gud skapte plutselig, og de 40 prosentene som sier at Gud skapte gradvis, er i bunn og grunn enige – sammenlignet med de 9 prosentene som sier at Gud ikke skapte i det hele tatt. Når flertallet endelig forstår dette, vil det bli mulig å utfordre evolusjonsnaturalismens monopol både i media og i utdanningssystemet.
Vi trenger en samlet kritikk av darwinisme
Det situasjonen krever, er en kritikk av evolusjonær naturalisme som foreløpig legger de bibelske spørsmålene til side og konsentrerer seg om de vitenskapelige og filosofiske svakhetene i den etablerte darwinistiske ortodoksien.
Dessverre har mange av de mest innflytelsesrike kristne intellektuelle selv blitt så sterkt påvirket av den naturalistiske filosofien at de har forsøkt å døpe den. Deres standpunkt, som jeg kaller teistisk naturalisme, tar utgangspunkt i at Gud avstår fra å blande seg inn i de delene av virkeligheten som naturvitenskapen har staket ut som sitt eget territorium.
Les også: Hvilke vitenskapelige problemer finnes for darwinistisk evolusjon?
Hva er Guds rolle i vitenskapen?
Teistiske naturalister overlater til darwinismen å fortelle den sanne historien om livets utvikling, og begrenser Skaperen til aktivitet i en metafysisk sfære utenfor vitenskapens rekkevidde. Teistisk naturalisme er oftere implisitt enn eksplisitt i religiøs diskurs – som seg hør og bør for en filosofi som er så dominerende i intellektuelle kretser at folk nesten aldri trenger å tenke nærmere over den.
Professor Diogenes Allens bok Christian Belief in a Postmodern World: The Full Weight of Conviction fra 1989, utgitt ved Princeton Theological Seminary, er en spesielt grundig og gjennomtenkt utlegning av teistisk naturalisme. Allen forklarer skillet mellom vitenskap og teologi ved å si at det finnes spørsmål som en naturalistisk vitenskap ikke kan påstå å besvare.
Naturvitenskapen søker å beskrive og forklare relasjonene mellom universets bestanddeler, ikke deres opprinnelse. Den stadig økende vitenskapelige kunnskapen, som oppdager de sammenhengene som eksisterer i universet, bringer oss ikke nærmere et svar på noen av disse spørsmålene.
Påstanden om et sterkt skille mellom religion og vitenskap
Religionens rolle er derfor å forklare de ultimate trekkene ved universet som gjenstår når vitenskapen har gjort alt den er i stand til. Frem til dette punktet er naturalisme i vitenskapelige forklaringer ikke bare tillatt, men faktisk påkrevd ut fra et korrekt syn på Guds rolle og natur.
Ifølge Allen:
«Gud kan aldri brukes i vitenskapelige redegjørelser, som er formulert i termer av relasjonene mellom universets medlemmer, fordi det ville redusere Gud til en skapning.
Ifølge en kristen oppfatning av Gud som skaperen av et univers som er rasjonelt tvers igjennom, mangler det ingen relasjoner mellom naturens medlemmer. Hvis vi i vårt studium av naturen støter på noe som ser ut til å være en manglende forbindelse mellom naturelementer, innebærer den kristne skapelseslæren at vi bør fortsette å lete etter en slik forbindelse.»
Da filosofen Alvin Plantinga uttrykte skepsis til darwinismen i et foredrag som ble publisert i et spesialnummer av Christian Scholar’s Review, og foreslo at kristne skulle engasjere seg i en «teistisk vitenskap» for å motvirke naturalismens dominans, brukte kommentatorer resonnementer som ligner Allens for å slå kaldt vann i blodet på ideen.
Fysikkprofessoren Howard Van Till ved Calvin College hevdet at «den verden som er skapt av den Gud som åpenbarer seg i Skriften», må være preget av det Van Till kaller «funksjonell integritet». Dette begrepet betegner «en skapt verden som ikke har noen funksjonelle mangler, ingen hull i sin økonomi av den typen som ville kreve at Gud handler umiddelbart, og midlertidig påtar seg rollen som skapning for å utføre funksjoner innenfor skapelsens økonomi som andre skapninger ikke har vært utstyrt til å utføre.»
Filosofiprofessor Ernan McMullin fra Notre Dame argumenterte på samme måte for at det er usannsynlig at en allvitende skaper skulle finne det nødvendig å gripe inn i den kosmiske orden for å «tette hullene».
Livets opprinnelse har ikke naturvitenskapelig forklaring
Dette resonnementet etablerer en bemerkelsesverdig konvergens mellom kristen teisme og naturvitenskapelig naturalisme. Tenk for eksempel på naturvitenskapens holdning til teorier om kjemisk evolusjon, som forsøker å forklare livets opprinnelse på jorden.
Inntil nylig var populær- og faglitteraturen på dette feltet svært optimistisk, og antydet at vitenskapen var på nippet til å komme opp med en tilfredsstillende teori om hvordan liv utviklet seg fra ikke-levende kjemikalier.
I dag er litteraturen langt mer nøktern, og enkelte kommentatorer beskriver åpent feltet som dominert av motstridende spekulasjoner og manglende eksperimentell suksess. En av disse kommentatorene er kjemiprofessor Robert Shapiro ved New York University, forfatter av den utmerkede og populære boken Origins: A Skeptic’s View of the Creation of Life on Earth.
Shapiro er klar over at en tilfredsstillende teori om kjemisk evolusjon kan la vente på seg, men hans tro på den naturalistiske forklaringen er like stor som utfordringen:
«Det kan komme en dag i fremtiden da alle rimelige kjemiske eksperimenter som er gjort for å finne en sannsynlig opprinnelse til liv, har mislykkes.
Dessuten kan nye geologiske funn tyde på at liv plutselig har oppstått på jorden. Endelig kan det hende at vi har utforsket universet uten å finne spor av liv, eller prosesser som kan føre til liv, andre steder. I et slikt tilfelle vil noen forskere kanskje velge å vende seg til religionen for å finne svar.
Andre, meg selv inkludert, ville forsøke å sortere ut de gjenværende mindre sannsynlige vitenskapelige forklaringene i håp om å velge en som fortsatt var mer sannsynlig enn de øvrige.»
Blir Gud redusert til en skapning?
De teistiske naturalistene ser ut til å dele denne inderlige troen på at en naturalistisk forklaring på livets opprinnelse rett og slett må finnes. Å anta at Gud kan ha spilt en direkte, aktiv rolle i skapelsen av det første livet på jorden, ville redusere Gud til en skapning, forutsette et umulig manglende forhold mellom naturens medlemmer og fornekte universets funksjonelle integritet.
Man kan nesten si at det ville være blasfemi.
Les også: Hvordan jeg forlot troen på evolusjon og fant en levende tro
Troen på at vitenskapen vil forklare alt
Et grunnlag for en konvergens mellom teisme og naturalisme kan finnes i George Gaylord Simpsons skrifter.
Simpson, en av grunnleggerne av den nydarwinistiske teorien, var en utpreget naturvitenskapsmann som avviste kristendommen som overtro. Likevel var han villig til å erkjenne at vitenskapen ikke kunne forklare alt, og at religionen kunne ha en slags plass i det filosofiske området som ligger utenfor rekkevidden av vitenskapelige undersøkelser. Som han uttrykte det:
«Det er verken behov for eller unnskyldning for å postulere ikke-materiell inngripen i livets opprinnelse, menneskets fremvekst eller noen annen del av det materielle kosmos’ lange historie. Likevel er kosmos’ opprinnelse og de kausale prinsippene i dets historie fortsatt uforklarlige og utilgjengelige for vitenskapen.
Her skjuler den første årsaken som teologien og filosofien søker etter. Den første årsaken er ikke kjent, og jeg mistenker at den aldri vil bli kjent for det levende mennesket. Vi kan, hvis vi er tilbøyelige til det, tilbe den på våre egne måter, men vi forstår den absolutt ikke.»
Simpsons første årsak er, i likhet med den teistiske naturalismens Gud, ansvarlig for kosmos’ endelige opprinnelse og opprinnelige egenskaper, men overlater deretter skapelsen helt og holdent til materielle prosesser som går sine egne veier.
Simpson mente at den første årsak kunne nevnes og så glemmes, fordi han antok at vitenskapen etter hvert ville forklare nesten alt som var av betydning for menneskene. Den rollen som ble overlatt til den første årsaken, ville da være så liten og så fjern fra menneskelige bekymringer at bare de uforbederlig religiøse ville ha noen interesse av den.
Nylig har fysikeren Stephen Hawking tatt til orde for å fjerne selv denne rudimentære tilfluktsstedet, og spådd at fysikerne snart vil oppdage en «teori om alt» som vil gjøre det mulig for dem å «kjenne [dvs. bli] Guds sinn».
Det er imidlertid mer sannsynlig at det finnes viktige spørsmål som aldri kan besvares ved hjelp av vitenskapelige undersøkelser.
For eksempel er det mange som står fast på vitenskapens eksklusive autoritet når det gjelder å forklare den fysiske verden, som er villige til å innrømme at spørsmål om moral eller meningen med livet må løses på en annen måte. I takt med at vitenskapens sfære blir mindre i vår forestillingsverden, øker den potensielle betydningen av den første årsak tilsvarende.
Vi trenger bare å følge Simpsons invitasjon til å tilbe den første årsaken, og den blir den teistiske naturalismens Gud, som er ansvarlig for universets endelige opprinnelse og dets opprinnelige grensebetingelser, men som aldri griper inn og tar del i naturhistorien.
Hva sier Bibelen om Gud som Skaper?
Men kan denne første årsaken fylle rollen som «den Gud som åpenbarer seg i Skriften»? Den bibelske Gud ser ut til å engasjere seg i mye skapende atferd.
Det nye testamentet forteller oss at Treenighetens andre person ble født som et menneskebarn i en stall i Betlehem, og etter å ha vokst opp til voksen alder utførte han noen svært umiddelbare mirakuløse handlinger før han døde en svært skapningsaktig død på korset. Han forvandlet vann til vin, helbredet spedalskhet og blindhet, mettet folkemengder med matrester, oppvekket Lasarus fra de døde, og til slutt sto han selv opp fra de døde og steg opp til himmelen.
Er dette en Gud som aldri, med Van Tills ord, «midlertidig [påtar seg] rollen som skapning for å utføre funksjoner innenfor skaperverkets økonomi som andre skapninger ikke har vært utstyrt til å utføre»? Og hvordan kan så mye overnaturlig aktivitet forenes med en naturalistisk skapelsesfilosofi?
To løsninger for kristne naturalister
Det finnes to skoler blant teistiske naturalister når det gjelder hvordan man skal håndtere dette problemet.
Den ene tilnærmingen, som er karakteristisk for den liberale teologien som kulminerte med Tillich og Bultmann, er å tolke miraklene som mytologi. Dette er i det minste konsekvent naturalistisk, men det henviser kristendommen til rollen som et menneskelig etisk system eller eksistensielt valg.
Den andre tilnærmingen er å behandle miraklene som virkelige hendelser, men å begrense dem til en «frelseshistorie» som er avgrenset fra den naturhistorien som vitenskapen gjør krav på eksklusiv autoritet over. Diogenes Allen velger denne siste tilnærmingen:
Generelt kan vi si at Gud skaper et konsistent sett av lovmessig atferd. Som en del av dette settet finnes de kjente fysiske lovene. Disse lovene gjelder for en lang rekke situasjoner.
Men i visse uvanlige situasjoner, som når Gud skaper et utvalgt folk, åpenbarer guddommelige intensjoner i Jesus og åpenbarer Guds rikes natur, kommer høyere lover inn i bildet som gir et annet utfall enn de vanlige fysiske lovene som gjelder for andre situasjoner. De vanlige fysiske lovene gjelder ikke fordi vi befinner oss på et område som strekker seg utenfor deres kompetanse.
En slik inndeling er omtrent det beste en kristen teolog kan gjøre – hvis han ønsker å respektere naturvitenskapens autoritet innenfor dens egen sfære.
Paulus: Gud har åpenbart seg i naturen
Fra et bibelsk ståsted er det imidlertid ikke bare de frelseshistoriske hendelsene som skaper vanskeligheter for ethvert kompromiss med naturalismen. Man står ikke bare overfor detaljene i skapelsesberetningen, men også overfor nytestamentlige passasjer som gjenspeiler kristendommens grunnleggende logikk.
For eksempel forteller Romerbrevets første kapittel oss at
«Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og ugudelighet hos menneskene, som med sin ugudelighet undertrykker sannheten.
For det som kan kjennes om Gud, er klart for dem, fordi Gud har vist det for dem.
Helt siden verdens skapelse har hans usynlige vesen, nemlig hans evige kraft og guddom, vært tydelig å se i det skapte. Derfor er de uten unnskyldning; for selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud og takket ham ikke, men de ble meningsløse i sin tenkning, og deres uforstand ble formørket. De påberopte seg å være vise, men ble dårer og byttet ut den udødelige Guds herlighet med bilder som lignet dødelige mennesker eller fugler eller dyr eller krypdyr.»
Dette avsnittet taler ikke om en natur som bare reiser spørsmål som en naturvitenskap ikke kan besvare, men om en natur som direkte og umiskjennelig peker mot nødvendigheten av en skaper.
Konsekvensene av å benekte at Gud har vist seg i naturen
Og hvis naturen ikke gjør annet enn å reise spørsmål, hvordan kan man da klandre menneskene for å trekke feil konklusjoner om hva de skal tilbe?
Hvis Gud holdt seg utenfor den vitenskapelige forskningens rekkevidde, og lot en tilsynelatende blind, materialistisk evolusjonsprosess gjøre hele skapelsesverket, da må man si at Gud har gitt oss en verden av unnskyldninger for vantro og avgudsdyrkelse.
Det er et enda viktigere avsnitt å ta i betraktning. Det viktigste utsagnet om skapelsen i Bibelen står ikke i 1. Mosebok, men i åpningsversene i Johannes’ første kapittel.
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud, alt ble skapt ved ham, og uten ham ble ikke noe skapt som er skapt.»
Den direkte motsatsen til dette utsagnet er skapelse gjennom en rent materialistisk, ustyrt evolusjon. Akkomodasjonister kan kaste ut mye uvesentlig og likevel beholde kristendommens substans, men skapelsen gjennom Ordet er noe av det essensielle.
Hvorfor kristen naturalisme ikke gir mening
Bortsett fra bibelske betraktninger har den teistiske naturalismen en fatal logisk svakhet som skyldes at den forsøker å forene to grunnleggende inkonsekvente tenkemåter.
Teismen hevder at Gud styrer alt, mens naturalismen hevder at naturen utvikler seg på egen hånd, uten overnaturlig påvirkning.
De to kunne forenes hvis vi hadde en eller annen grunn til å tro at Gud valgte å la naturen være i fred etter å ha etablert de opprinnelige forutsetningene – med unntak av de eksepsjonelle hendelsene i frelseshistorien, selvfølgelig.
Det er vanskelig å forestille seg noen annen hensikt med en slik selvbegrensning enn behovet for å inngå en fredstraktat mellom vitenskap og teologi, et hensyn som neppe kan påvirke Gud.
Uansett ville darwinistisk evolusjon være en høyst besynderlig skapelsesmetode for Gud å velge, gitt den darwinistiske insisteringen på at den biologiske evolusjonen var ustyrt.
Dette kravet betyr at Gud verken programmerte evolusjonen på forhånd eller grep inn fra tid til annen for å trekke den i riktig retning.
Hvordan sørget Gud da for at menneskene ble til, slik at frelseshistorien fikk en sjanse til å utspille seg?
Når denne logiske vanskeligheten erkjennes, kollapser forsøket på å forene darwinisme og teisme. Enten styrer Gud skaperverket – noe som betyr at Han på en eller annen måte har styrt evolusjonen til å frembringe mennesker – eller så gjør Han det ikke. Det første er ikke darwinisme, og det siste er ikke teisme.
Gud kan gjøre som han vil
Gud kan selvfølgelig gjøre bruk av tilfeldig mutasjon og naturlig utvalg i en grunnleggende styrt skapelsesprosess. Han kan handle fritt etter eget valg: Det er nettopp det som er problemet for dem som vil begrense Gud gjennom filosofi. Gud kan bruke mutasjon og seleksjon eller handle overnaturlig, uansett om Hans valg medfører ulemper for forskere som ønsker å kunne forklare og kontrollere alt.
Når vi først lar Gud komme inn i bildet, er det ingen grunn til å være sikker på forhånd på at naturvitenskapen har makt til å oppdage hele skapelsesmekanismen.
Kanskje kan vitenskapen oppdage hvordan levende ting ble skapt, kanskje ikke. Konsekvente teister vil derfor akseptere darwinistiske påstander om mutasjonens og seleksjonens skapende kraft bare i den grad disse påstandene kan underbygges med bevis. Det er ikke særlig langt i det hele tatt.
Darwinisters bruk av ordet «evolusjon»
Det er imidlertid ikke lett å vurdere om bevisene er tilstrekkelige, fordi darwinistene bruker et vokabular som systematisk avleder oppmerksomheten fra det sentrale spørsmålet.
«Evolusjon» er et svært forvirrende begrep som kan brukes i vid eller snever forstand. Som vi har sett, betyr det noen ganger ikke mer enn at skapelsen tok mye lenger tid enn seks dager.
I debatter med meningsmotstandere definerer darwinister vanligvis «evolusjon» som noe som bare betyr at «jorden har en historie», eller at «forandring har funnet sted». Slik definert er evolusjon verken teologisk viktig eller vitenskapelig interessant.
Etter å ha etablert dette tomme evolusjonsbegrepet, går darwinistene imidlertid straks over til å bruke det samme begrepet som om det betydde nydarwinistisk evolusjon, med en altomfattende skapende rolle for det naturlige utvalg. Når man pakker ut terminologien, finner man følgende ulogikk: Det har skjedd en endring, og derfor er det mutasjon og seleksjon som har forårsaket endringen.
Darwinistene bruker «evolusjon» om både små variasjoner og store kreative nyvinninger, og også om både endringer som er styrt av intelligens og endringer som antas å være ustyrte.
Det er derfor de mener at husdyravl, som bruker målrettet menneskelig intelligens for å oppnå variasjon innen de biologiske artene, på en eller annen måte illustrerer hvordan en formålsløs materiell prosess skapte dyrene i utgangspunktet.
«Evolusjon» i darwinistisk språkbruk står for mange forskjellige ting, og en illustrasjon av evolusjon i en eller annen forstand beviser hele systemet.
For å komme bort fra denne tradisjonen med forvirring, må vi bruke en terminologi som holder oppmerksomheten på darwinismens virkelig viktige påstand – nemlig at biologisk skapelse kunne skje, og skjedde, ved hjelp av kjente materielle mekanismer uten behov for overnaturlig hjelp.
Richard Dawkins blinde urmaker
Denne sentrale doktrinen kan kalles «den blinde urmakerhypotesen», etter tittelen på den berømte boken til zoologen Richard Dawkins fra Oxford University.
Dawkins innleder boken sin med å konstatere at «biologi er studiet av kompliserte ting som ser ut til å være designet for et formål».
Det høres ut som et kreasjonistisk argument, og Dawkins innrømmer da også gjerne at hver eneste cellekjerne i planter og dyr inneholder «en digitalt kodet database med et informasjonsinnhold som er større enn alle de 30 bindene av Encyclopedia Britannica til sammen».
Ustyrte materielle prosesser skriver ikke leksika, uansett hvor mye tid man har til rådighet. Dawkins er selvsagt ingen kreasjonist. Han skrev The Blind Watchmaker for å overbevise allmennheten om noe darwinistene tar for gitt: nemlig at biologiens tilsynelatende målrettede design er misvisende, fordi alle levende organismer, inkludert oss selv, er produkter av en naturlig evolusjonær prosess med tilfeldig variasjon og naturlig utvalg. Som Dawkins forklarer:
«Det naturlige utvalget er den blinde urmakeren, blind fordi den ikke ser fremover, ikke planlegger konsekvenser, ikke har noe formål i sikte. Likevel imponerer de levende resultatene av naturlig seleksjon oss i overveldende grad med utseendet til design, som om de var skapt av en urmakermester, og gir oss en illusjon av design og planlegging.»
Kort sagt, urmakeren er ikke bare blind, men også ubevisst.
Er hypotesen om den blinde urmakeren sann?
Fra det naturalistiske ståstedet til darwinister som Dawkins er spørsmålet egentlig ikke aktuelt. I stedet for sannhet er det vitenskapen som er det viktige begrepet, som forstås som vår eneste (eller i hvert fall langt på vei mest pålitelige) måte å oppnå kunnskap på.
Vitenskap defineres da som en aktivitet der kun naturalistiske forklaringer vurderes, og der målet alltid er å forbedre den beste eksisterende naturalistiske forklaringen.
Overnaturlig skapelse – eller evolusjon styrt av Gud – er ikke en naturalistisk forklaring. Hypotesen om den blinde urmaker er derfor bare en måte å uttrykke «vitenskapens» forpliktelse til naturalisme på, og som sådan er eksistensen av en blind urmaker en logisk nødvendighet.
Hvis en kritiker ikke liker darwinismen, er hans eneste tillatte trekk å foreslå en bedre blind urmaker. At det ikke finnes en kompetent blind urmaker i det hele tatt, er ikke en logisk mulighet.
Det er derfor Dawkins og andre darwinister aldri beviser hypotesen om den blinde urmakeren, men i stedet illustrerer den.
Når selvlaget historiefortelling blir vitenskapelig forklaring
En darwinist trenger bare å forestille seg hvordan et komplekst organ eller en organisme kan ha oppstått ved mutasjon og seleksjon, så har teorien et annet bekreftende eksempel.
Dawkins forestiller seg for eksempel at små pattedyr som lever i trær, kunne ha overlevd flere fall hvis de tilfeldigvis hadde fått hudfliker mellom fingrene som bremset deres nedstigning. I løpet av mange generasjoner kunne disse hudlappene ha vokst til vinger etter hvert som flere mutasjoner oppstod, og slik kunne firbeinte skapninger ha blitt til flygende flaggermus.
I darwinistiske kretser regnes den slags historiefortelling som en vitenskapelig forklaring, og ingen forventer at historiefortelleren skal kunne påvise at en slik prosess enten kan skje eller har skjedd.
Det er ingen tvil om at naturlige prosesser skaper en viss variasjon i eksisterende genotyper, noe forskjellene mellom arter på øyer og deres nære slektninger på fastlandet illustrerer. Spørsmålet er om lignende prosesser har evnen til å frembringe den genetiske informasjonen som er nødvendig for at for eksempel bakterier skal bli til komplekse planter og dyr, eller for at firbeinte pattedyr skal bli til flaggermus og hvaler.
Darwinistisk evolusjon av den genuint kreative typen kan ikke observeres i felt eller laboratorium, eller spores i fossilene.
Funksjonelle mellomprodukter mellom forskjellige typer kan ofte ikke engang tenkes. Men det spiller ingen rolle: Ifølge darwinistisk logikk måtte det naturlige utvalget gjøre jobben uansett, ellers hadde vi ikke vært her for å beklage oss over mangelen på bevis.
Kritikerne kan komme med en rekke innvendinger, men når alt kommer til alt, er det likevel darwinistene som sitter med tittelen «vitenskap». Så lenge deres regler gjelder, kan teorien deres ikke vippes av pinnen.
Darwinisme mangler bevisene
Når folk spør om darwinisme og teisme er forenlige, tar de vanligvis darwinismen for gitt og spør om teismen må forkastes.
Det er imidlertid langt mer opplysende å nærme seg spørsmålet fra den andre siden. Er det noen grunn til at en person som tror på en virkelig, personlig Gud, skal tro at den biologiske skapelsen skjedde gjennom darwinistisk evolusjon?
Svaret er helt klart nei.
Det er ikke påvist at en kjemisk evolusjonsprosess er tilstrekkelig til å skape liv, og det er heller ikke påvist at det naturlige utvalg er i stand til å frembringe nye kroppsplaner, komplekse organer eller noe annet enn variasjon innenfor allerede eksisterende typer.
Fossilbevisene mangler for darwinisme
Fossilene viser som kjent ingen kontinuerlig prosess av gradvis endring. Snarere viser de konsekvent at nye former plutselig dukker opp i bergartene, og at de deretter forblir fundamentalt uforandret.
Det er grunnen til at fossileksperter fra T. H. Huxley til Stephen Jay Gould har flørtet med kjetteriet om at biologiske transformasjoner skjedde i store (og derfor vitenskapelig uforklarlige) sprang.
Hvis darwinistisk evolusjon er den eneste tillatte kilden til livets mangfold og kompleksitet, spiller mangelen på bevis ingen rolle. Det eneste spørsmålet, for å låne Darwins egne ord, er hvorfor «naturen nesten kan sies å ha beskyttet seg mot den hyppige oppdagelsen av sine overgangsformer».
Ateister kan la saken ligge der, men teister må gå lenger. Hvis Gud eksisterer, er ikke darwinistisk evolusjon det eneste alternativet, og det er ingen grunn for en teist til å tro at Gud har brukt den utover det relativt trivielle nivået der effekten av variasjon og seleksjon faktisk kan observeres.
Teistisk evolusjon gir dårlig mening
Kort sagt, grunnen til at darwinisme og teisme er fundamentalt uforenlige, er ikke at Gud ikke kunne ha brukt evolusjon gjennom naturlig utvalg for å skape.
Darwinistisk evolusjon kan virke ubibelsk for noen, eller for grusom og sløsende en metode for en velvillig Skaper å velge, men det er alltid mulig at Gud kan gjøre noe som overgår våre forventninger.
Nei, motsetningen mellom darwinisme og teisme går mye dypere. For å vite at darwinismen er sann (som en generell forklaring på livets historie), må man vite at det ikke finnes noe alternativ til naturalistisk evolusjon. Å vite det er å anta at Gud ikke eksisterer, eller i det minste at Gud ikke skaper eller ikke kan skape.
Å slutte at mutasjon og seleksjon skapte fordi det ikke fantes noe annet, og så bringe Gud inn i bildet igjen som det allmektige vesenet som valgte å skape ved mutasjon og seleksjon, er å hengi seg til selvmotsigelser.
Derfor har Darwin og hans etterfølgere alltid ment at teistiske evolusjonister har gått glipp av poenget, selv om de ofte har tolerert dem som nyttige allierte.
Frykten for «God of the gaps»
Manglende forståelse for at darwinismen først og fremst er en filosofisk snarere enn en empirisk doktrine, har gjort teistiske naturalister overdrevent redde for å pådra seg det som kalles «the god of the gaps»-problemet. Dette problemet oppstår når vi peker på et eller annet hull i dagens vitenskapelige kunnskap, og tilskriver uforklarlige hendelser en guddommelig årsak.
Det beste teologiske standpunktet er selvsagt at Gud er ansvarlig for alle hendelser, og ikke bare de som vitenskapen mangler en forklaring på.
Hvis vitenskapen generelt er på rett spor, vil dessuten mange av hullene etter hvert bli fylt med tilfredsstillende forklaringer. I så fall vil Gud – eller rettere sagt hans tilhengere som har undervurdert vitenskapens makt – måtte gjøre en pinlig retrett. Det er i stor grad på grunn av frykten for «gapets gud»-problemet at teistiske naturalister er tilbakeholdne med å oppmuntre til å utfordre darwinismens gyldighet.
Spørsmålet som må undersøkes, er imidlertid ikke om det finnes hull i en grunnleggende god teori som har lykkes med å forklare svært mye.
Det er om darwinismen tar prinsipielt feil når den antar at vidunderlig komplekse strukturer som menneskekroppen, eller til og med bakteriecellen, kan bygges opp av en ustyrt materiell prosess. Dette er et spørsmål som fortjener en fordomsfri undersøkelse, og ikke bare av teologiske grunner.
Å få vitenskapen på rett spor
Hvis mutasjon og seleksjon ikke kan utrette kreative underverk, er vitenskapen på feil spor og må bringes tilbake til virkeligheten. Som en start i riktig retning må kritikerne oppfordre darwinistene til å slutte å skjule kontroversielle antakelser ved å erklære dem som fakta eller innlemme dem i definisjonen av «vitenskap», og begynne å erstatte vage ord som «evolusjon» med et presist sett av begreper som kan brukes konsekvent for å belyse vanskelighetene.
Ingen på noen side av saken burde ha noe imot å klargjøre problemene på denne måten – altså ingen som virkelig ønsker å finne ut sannheten.
Forsøk på å forene teisme og darwinisme er i seg selv nytteløse, men å forene teisme og empirisk vitenskap er en helt annen sak. I det lange løp har teistisk religion ingenting å frykte fra sann vitenskap, fordi begge er menneskelige forståelser av en underliggende virkelighet som har røtter i den samme guddommelige kilden.
Dessuten er den empiriske vitenskapen begrenset av sine metoder, og kan bare fortelle oss hvordan ting fungerer, og ikke om de er blitt til for å fremme et høyere formål. Det faktum at darwinister stadig hevder å ha et vitenskapelig svar på spørsmålet om formål, er i seg selv en indikasjon på at de driver med noe annet enn en sann empirisk vitenskap.
Hva slags vitenskap er darwinisme?
Hva slags vitenskap er darwinismen? Det beste svaret på det spørsmålet finner vi i første kapittel av Douglas Futuyma’s mye brukte lærebok i evolusjonsbiologi. Professor Futuyma, en dyktig og dedikert forsvarer av darwinismen, forklarer Darwins betydning med disse ordene:
«Ved å koble den ustyrte, formålsløse variasjonen til den blinde, hensynsløse naturlige utvelgelsesprosessen, gjorde Darwin teologiske eller åndelige forklaringer på livsprosessene overflødige.
Sammen med Marx’ materialistiske historie- og samfunnsteori og Freuds tilskrivning av menneskelig atferd til påvirkninger som vi har liten kontroll over, var Darwins evolusjonsteori en avgjørende planke i den plattformen for mekanisme og materialisme – kort sagt for mye av vitenskapen – som siden har vært scenen for det meste av vestlig tenkning.»
Darwin, Marx og Freud. Disse tre materialismens giganter står øverst på alles liste over de mest innflytelsesrike skaperne av det tjuende århundrets tankesett.
I dag finnes det fortsatt noen få freudianere og marxister igjen, men selv de ville være flaue over å nevne freudianismen eller marxismen som eksempler på empirisk vitenskap. Vi kjenner nå disse ideologiene for det de alltid har vært: fantasifulle historier fortalt for å fremme et materialistisk verdensbilde, og understøttet av en forførende forstillelse om vitenskapelig metode.
Vi bør ikke la frykten holde oss tilbake fra å undersøke om det samme er tilfelle med darwinismen.
Om forfatteren
Philip E. Johnson (1940-2019) var professor i juss ved University of Berkeley, California. Han var forfatter av en rekke bøker, blant annet Darwin on Trial. Artikkelen Creator or Blind Watchmaker ble opprinnelig publisert i tidsskriftet First Things, og er publisert etter avtale med redaksjonen.