Plato’s Revenge – et boksammendrag

Boken Plato’s Revenge: The New Science of the Immaterial Genome ble utgitt våren 2025. Her kan du lese et sammendrag av boken, skrevet av Rolf Kenneth Myhre.

En rask oppsummering

Nedenfor kan du lese et lengre sammendrag av boken, av Rolf Kenneth Myhre. Her får du noen av de viktigste innsiktene, i få setninger. Boken Plato’s Revenge: The New Science of the Immaterial Genome er skrevet av David Klinghoffer ved Discovery Institute, og handler om forskningen til biologen Richard Sternberg, ansatt ved Biologic Institute, støttet av Discovery Institute.

Forskningen til Richard Sternberg har ledet ham til konklusjonen at det fysiske ikke kan være opphave til det komplekse samspillet og informasjonen i livet. I stedet må det finnes et sinn eller en intelligens bak. Den biologiske forskningen til Sternberg blir satt i sammenheng med filosofi og tenkere gjennom historien som har pekt på at et Sinn må stå bak den fysiske virkeligheten.

Richard Sternberg & David Klinghoffer

Richard Sternberg er en amerikansk evolusjonsbiolog som begynte sin universitetsutdannelse tidlig på 1980-tallet. Han var da en overbevist ateist og nydarwinist, og fan av Richard Dawkins. Han utviklet en særlig interesse for såkalt skrot-DNA («Junk-DNA»), dvs. DNA som angivelig ikke har noen biologisk funksjon.

I 1995 tok han PhD i biologi (molekylær evolusjon), og i 1998 PhD i Systems Science (teoretisk biologi). I 2000-2001 utførte han postdoc-arbeid ved National Museum of Natural History ved The Smithsonian Institution, med krabbers fylogeni (stamtre) som spesialitet. I februar 2001 ble han ansatt som taksonom av virvelløse dyr ved National Center for Biotechnology Information (under NIH), der han ble værende frem til 2007.

I 2001 tok Sternberg en ubetalt stilling som administrerende redaktør for det taksonomiske fagfellevurderte tidsskriftet Proceedings of the Biological Society of Washington, som i hovedsak publiserer beskrivelser av nyidentifiserte arter. I oktober 2003 ga han beskjed om at han bare ville fortsette som redaktør ut året 2004.

Tidlig i 2004 mottok han et manus fra den ledende Intelligent Design (ID)-forfatteren Stephen C. Meyer. Sternberg hadde bare et over­fladisk kjennskap til ID-teori på det tidspunktet. Han sendte manuset til tre biologer og en geolog for fagfellevurdering, de var alle noenlunde nøytrale til artikkelens vinkling. Fagfelle­vurderingen ble utført til punkt og prikke.

Sternberg publiserte så artikkelen i tidsskriftet den 4. august 2004, The origin of biological information and the higher taxonomic categories. Meyer argumenterte for at ingen nåværende naturalistisk evolusjonsteori kan forklare opprinnelsen til den biologiske informasjon som lå til grunn for den abrupte dannelsen av nye dyrerekker og dyre­klasser under den kambriske eksplosjon for 530-524 millioner år siden. Meyer foreslo derfor intelligent design som en alternativ forklaring på opprinnelsen til den biologiske informasjon og de høyere taksonomiske nivåer.

Dette var aller første gang en ID-fremmende artikkel ble publisert i et fagfellevurdert tidsskrift. Den harde kjerne av darwinister samt Skepsis-bevegelsen laget et enormt rabalder, og betraktet dette som en akademisk skandale. Bare artikler som holdt seg strengt til naturalistisk evolusjonsteori skulle være akseptable. De krevde at artikkelen måtte trekkes tilbake. Sternberg opplevde i den kommende tiden at han ble frosset ut av sine kolleger.

• Les også: Hvorfor enkelte forskere avviser intelligent design

[Det kan nevnes at da ID-hovedkvarteret Center for Science and Culture (CSC) i mai 2024 oppdaterte List of Peer-Reviewed and Mainstream Scientific Publications Supporting Intelligent Design, inneholdt listen over 170 fagfellevurderte ID-fremmende artikler!]

I 2007 ble Sternberg ansatt som forsker ved Biologic Institute i Seattle, støttet av et stipend fra Center for Science and Culture som Stephen Meyer har vært medstifter av og leder for. I januar 2008 presenterte Sternberg utviklingen av sitt verdensbilde i et 12-siders essay, How My Views on Evolution Evolved. På Sternbergs HomePage er den nyeste fagfellevurderte artikkelen som han oppgir fra 2005.

David Klinghoffer tilhører Intelligent Design-gruppen, og er seniorstipendiat ved Center for Science and Culture. Han bekjenner seg til ortodoks jødedom, og har skrevet flere bøker om sin religiøse tro. I boken Plato’s Revenge: The New Science of the Immaterial Genome (2025) gir Klinghoffer en 150-siders introduksjon til Sternberg og hans filosofisk-vitenskapelige verdensbilde.

* * *

ID-bevegelsen har primært fokusert på at intelligent design er den beste forklaringen på den plutselige dannelsen av nye rekker og klasser innen dyreriket. De fleste av disse kreative revolusjonene innen kroppsdesign skjedde for flere hundre millioner år siden. ID-forfatterne Stephen C. Meyer og Günter Bechly har beskrevet 19 av disse hendelsene i en 30-siders artikkel, The Fossil Record and Universal Common Ancestry (publisert som kap. 10 i redaksjonsverket Theistic Evolution: A Scientific, Philosophical, and Theological Critique (2017). I Klinghoffers presentasjon av Sternbergs arbeid er fokus langt mer på det mirakuløse som foregår på det molekylære planet i alle celler her og nå.

Molekylærbiologisk bakgrunnskunnskap

Molekylærbiologien – studiet av DNA, RNA, proteinene, og samspillet dem imellom – hadde sitt store gjennombrudd i årene 1953-1965. Francis Crick (1916-2004) var i disse årene den ruvende giganten, den sentrale skikkelsen, det kreative geniet, i det internasjonale forsknings­arbeidet med å etablere basal­kunnskapen om dette treenige komplekset. DNA-molekylet, RNA-molekylene og proteinene utgjør en uadskillelig troika. Evolusjonært kan de ikke ha oppstått hver for seg, og de kan umulig noen gang ha fungert hver for seg.

Crick formulerte «molekylærbiologiens sentrale dogme» første gang i en artikkel i 1957, og forsvarte og nyanserte denne angivelige «loven» i 1970 i en 3-siders artikkel i Nature, Central Dogma of Molecular Biology. Dette dogmet sier at den generelle overføringen av biologisk informa­sjon er énveisstyrt: DNA → RNA → proteiner. I dag vet vi at informasjonsoverføring går begge veier. Nedenfor gis en kort introduksjon til proteinsyntesens tre stadier:

Proteinsyntesens tre stadier

DNA-replikasjon 

DNA’et må replikeres (kopieres) før cellen innleder prosessen med å dele seg til to datterceller, for at de to dattercellene skal ha samme mengde DNA som foreldercellen. DNA-molekylet består av to tråder som er sammentvunnet i hverandre. 1,5 % av menneskets DNA-molekyler består av DNA-sekvenser (gener) som hver inneholder koden for hvordan et bestemt RNA-molekyl eller protein skal bygges.

DNA-replikasjon utføres av rundt ti ulike enzymer, som først skiller de to trådene fra hverandre, og så bruker hver tråd som templat for å replikere hver sin nye partnertråd. Hver av de to nye DNA-molekylene består således av en original DNA-tråd og av en nylig syntetisert tråd. Enzymer er en type proteiner som fremmer kjemiske reak­sjoner uten at de selv forbrukes.

Transkripsjon

Transkripsjon er prosessen der koden (informasjonen) i et gen overføres til et umodent RNA-molekyl, kalt pre-mRNA. Dette skjer ved at et RNA-enzym (kalt RNA-polymerase) først binder seg til en DNA-sekvens som ligger like i nærheten av det aktuelle genet. RNA-enzymet lager så en liten «boble» som omfavner gensekvensen, og inne i «boblen» løsrives de to DNA-trådene midlertidig fra hverandre.

Den DNA-sekvensen som representerer genet på den ene DNA-tråden, brukes så som templat for å lage pre-mRNA-molekylet. Dette resulterer i at pre-mRNA-molekylet inneholder eksakt den samme koden som genet, men i et RNA-modifisert språk. pre-mRNA-molekylet frigjøres så fra DNA-tråden, og er bærer av det som kalles «det umodifiserte primærtranskriptet».

RNA-spleising / posttranskripsjonell modifisering

Det frigjorte men «umodne» pre-mRNA-molekylet består av eksoner (kodende sekvenser, hvert ekson inneholder et fragment av koden) og introner (ikke-kodende sekvenser som bare fungerer som mellomrom). «Standard­versjonen» for RNA-spleising eller post­transkripsjonell modifisering er at intronene i pre-mRNA-molekylet fjernes og at alle eksonene skjøtes sammen i deres opprinnelige rekkefølge. Resultatet er et modent mRNA-molekyl som så kan fraktes til et ribosom utenfor cellekjernen, der mRNA-molekylet brukes som templat for å skape et fungerende protein.

Like vanlig som «standardversjonen» er det som kalles alternativ spleising, der det modne mRNA-molekylet har fått eksonene ordnet i en annen rekkefølge, eller at noen av eksonene som var i pre-mRNA-molekylet har blitt utelatt. mRNA-molekylet har da blitt bærer av en modifisert form av primærtranskriptet. Den modifiserte formen resulterer i en proteinvariant med en annen biologisk funksjon enn det protein­produktet som primærtranskriptet ville ha resultert i.

Alternativ spleising innebærer at ett og samme gen kan brukes til å produsere flere hundreder, til og med tusener (!), ulike proteinvarianter. For å unngå språkforvirring har man siden 2013 begynt å kalle alle proteinvarianter som kommer fra ett og samme gen for proteoformer [se Smith & Kelleher (2013): Proteoform: a single term describing protein complexity].

De biologiske funksjoner til de ulike proteoformer av et gitt gen kan være like så forskjellige som forskjellene i funksjoner til proteiner som har blitt kodet av vidt forskjellige gener.

Termen «proteom» brukes om det totale antall proteinvarianter som kan uttrykkes av et genom, en celle, et vev eller en organisme på et bestemt tidspunkt. «Proteo­mikk» er studiet av proteomet. Det totale antall proteinvarianter i menneskets proteom kan være flere millioner, alt etter hvordan man regner.

Alternativ spleising ble første gang observert i 1977. Det finnes et gen i det indre øret hos høne og hos mennesket som under RNA-transkripsjonen spleises slik at det kan resultere i 576 ulike typer proteoformer (Black, 1998). Rekorden har imidlertid Down syndrom cell adhesion molecule-genet (DSCAM), som hos mennesket er assosiert med Down syndrom.

Hos bananfluen kan DSCAM-genet under RNA-transkripsjon spleises slik at det kan resultere i 38.016 ulike proteoformer (Neves et al. 2004), og hos tigerreke kan det resultere i over 21 millioner proteoformer (Apitanyasai et al. 2019)!

Foruten alternativ spleising kan også en annen posttranskripsjonell modifisering foregå, kjent som RNA-redigering. Også denne modifiseringen resulterer i et annet protein med en annen biologisk funksjon enn det protein­produktet som primærtranskriptet ville ha resultert i. Ved RNA-redigering blir baserekkefølgen i et RNA-molekyl endret, hvilket er en langt mer findetaljert modifisering enn det som skjer ved alternativ spleising.

RNA-redigering ble først oppdaget i 1986. RNA-redigering er særlig utbredt blant blekkspruter [se sammendrag av artikkel i Bioteknologi­nemndas tidsskrift Genialt, Blekk­spruter med genetisk triks (2012)].

Translasjon

Som nevnt, et modent mRNA-molekyl blir fraktet til et ribosom utenfor cellekjernen, der ribosomet dekoder mRNA-molekylet for å skape en spesifikk aminosyrekjede kalt polypeptid. Polypeptidet blir så foldet til et aktivt 3-dimensjonalt protein som er klar til å utføre en spesifik arbeidsoppgave i cellen. Dekodingen av mRNA-molekylet og skapelsen av  poly­peptidet kalles translasjon. Men også det ferdigfoldete 3-dimensjonale proteinet kan bli gjenstand for en aller siste modifikasjon, som foregår i celleorganellene endoplasmatisk retikulum (ER) og golgi­apparatet. Denne siste mulige modifikasjonen kalles posttranslasjonell modifikasjon.

Gåten: Hvor er dirigenten?

Fram til 2001 gikk molekylærbiologene ut fra at mennesket har ca. 100.000 ulike proteiner, og således har like mange proteinkodende gener. Altså ett gen for hvert protein. Med annonseringen i februar 2001 av den foreløpige kartleggingen av menneskets genom, brast denne illusjonen.

Mennesket har langt flere ulike proteiner enn gener. Per april 2024 var estimatet til GENCODE og Ensembl at mennesket har 19.969 proteinkodende gener, hvilket altså utgjør 1,5 % av det totale DNA’et. Antall proteinvarianter (proteoformer) er fortsatt usikkert og grovt, men antas å være over én million.

Den erkjennelse at ca. 20.000 proteinkodende, passive gener blir aktivt brukt som en verktøykasse for å produsere over én million proteinvarianter, resulterte i gensentrismens og gendeterminismens sammenbrudd. Richard Dawkins’ klassiker fra 1976, Det egoistiske genet, mistet med dette mye av sin gyldighet.

Den samme erkjennelse resulterte i det store gjennom­bruddet for studiene av genekspresjon (hvordan genene blir brukt; i hvilke celletyper; og når), proteomikk (studiet av den totale samling av alle proteiner i en celle, i et cellevev, eller i en organisme på et gitt tidspunkt), og epigenetikk (hvordan genekspresjonen kontrolleres av de indre og ytre omgivelser).

Philip Ball og den nye biologien

Den britiske vitenskapsforfatteren Philip Ball, som i over tyve år var redaktør for det prestisjefulle tidsskriftet Nature, utga i 2023 boken How Life Works: A User’s Guide to the New Biology (550 sider). Han beskriver hvordan forskerne som tilhører «Den nye biologien» (riktignok innenfor metafysisk naturalisme) i stor grad har snudd opp-ned på oppfatningen om hva som er årsak og virkning i relasjonen mellom den helhetlige organismen og DNA/RNA/protein-komplekset.

Nå er det akseptabelt å hevde at det er den helhetlige organismen som styrer DNA/RNA/protein-komplekset, og videre at den helhetlige organismen er svært mottagelig for epigenetiske impulser fra omgivelsene. Det er her Richard Sternbergs studier har fått ham til å gå i en annen retning.

Sternbergs spørsmål

Sternberg var tidlig ute med å spørre om DNA/RNA/protein-komplekset opererer som en autonom enhet eller ikke, riktignok medstyrt av epigenetiske impulser fra de fysiske omgivelser og fra psyken [ref: Bruce Lipton (2016)]. Han påpeker at DNA’et ikke fungerer som en algoritme eller et dataprogram for hvilke valg RNA-molekylene og hjelper-proteinene skal ta når det gjelder den endelige skjebnen til det proteinet som skal produseres. I praksis er antall valgmuligheter som RNA-molekylene og hjelper-proteinene står overfor «hyper-astronomisk». Sternberg forklarer:

«La oss si at vi har 200 forskjellige proteinkomponenter, og at hver av disse komponentene kan, på et hvilket som helst gitt tidspunkt, tilpasses en hvilken som helst av ti forskjellige tilstander. I dette tilfellet er oddsen for at alle de 200 komponentene skulle være i én bestemt passende tilstand, gitt de cellulære og utviklingsmessige forholdene, 10²⁰⁰, dvs. 1 etterfulgt av 200 nulltall… Altså, hva enn som utfører informasjons­behandlingen må ha en fenomenal kraftig informasjonsbehandler… Hva enn som utfører informasjons­behandlingen må i sin informasjonskapasitet være like stor eller større enn antall mulig­heter… Slike tallstørrelser er ikke bare enormt store, de er «transcomputational», i den betydning at de er utenfor den rekkevidde som noe rent fysisk system kan beregne i vårt materielle univers.» [s. 88-89]

For å sette 10²⁰⁰ i kontekst, kan vi gå til matematiker (PhD), filosof (PhD) og ID-forfatter William A. Dembski som i 2023 utga 2. utgave av sin bok The Design Inference: Eliminating Chance through Small Probabilities. I 1988 beregnet han en øvre terskelverdi, som han kalte «Universal probability bound», som uttrykker det maksimale antall mulige hendelser i universet siden Big Bang og gitt lysets fart. Verdien ble beregnet slik:

10⁸⁰ (antall elementærpartikler i det observerte univers) x 10⁴⁵ (det maksimale antall hendelser pr. sekund som kan forekomme i en fysisk tilstand) x 10²⁵ (antall estimerte sekunder som har gått siden Big Bang, multiplisert med én milliard som sikkerhetsmargin) = 10¹⁵⁰.

Når det gjelder biologisk øvre terskelverdi («probability bound») begrenset til hendelser på Jorden, setter Dembski (2023) denne til 10⁵⁰. Han skriver imidlertid i en fotnote at han er enig med Michael Behe (The Edge of Evolution, 2007) som setter denne terskelverdien noe lavere, til 10⁴⁰.

Den informasjonsbehandling som normalt foregår i cellekjernen befinner seg altså langt utenfor Dembskis biologiske så vel som universelle «probability bound». Sternberg skriver:

«Den informasjonskapasiteten som kan regulere systemer som f.eks. spleisosomer eller ribosomer må kontinuerlig pågå, og hva enn som regulerer det må være større enn, eller i det minste like stor, som alle de problemene som potensielt skal løses… Noe i denne prosessen må være immaterielt. Dersom vi kaller dette noe for genomet, så har vi med et immaterielt genom å gjøre.» [s. 90].

Sternberg konkluderer at på et eller annet vis opererer det uendelige, eller en «tellelig grad av det uendelige», i hvert individs begrensede liv, og i hver begrenset celle i organismen. På engelsk kan dette uttrykkes som «the finitization of the infinite» (å gjøre det uendelige endelig).

Genene byr ikke på «pakningsvedlegg» med befalende instrukser om å gjøre det ene eller det andre. Disse avgjørelsene overlates tilsynelatende til RNA-molekylene og til hjelperproteinene i ribosomene. Men heller ikke hos disse finner man noen dikterende instrukser for hva sluttproduktet skal bli.

Det må finnes et Sinn

Sternberg argumenterer således for at dirigenten eller koreografen ikke er å finne på det fysiske planet. DNA/RNA/protein-komplekset bør snarere betraktes som bokstavbrikkene i ordspillet Scrabble, mens Sinnet som står bak de nedlagte bokstavene som skaper ordene, tilhører en annen sfære.

At dirigenten av den molekylærbiologiske, vedvarende dansen i organismen og i hver enkelt celle utfører sin oppgave til nær fullkommenhet, er jo artenes overlevelseevne et bevis på. De fleste arter har en levetid på flere millioner år, der de overlever naturens kataklysmer, klimaforandringer, miljøforandringer, og det kontinuerlige «kappløpet» mot sine fiender.

Om transformasjonen til urhval

ID-bevegelsen har primært fokusert på opprinnelsen til den biologiske informasjonen som ligger bak den abrupte dannelsen av de høyere taksonomiske nivåer, dvs. dannelsen av nye rekker og klasser innen dyreriket. Dette har fått ID-bevegelsen til å konsentrere seg om en fjern fortid som i de fleste tilfeller går flere hundre millioner år tilbake. I denne bokomtalen har fokus vært på Sternbergs argumenter for tilstedeværelsen av en ikke-fysisk «dirigent» som er vedvarende aktiv her og nå. Sternberg har imidlertid også gitt et eksempel i livets historie på Jorden som best kan forklares som et resultat av teleologi, i betydningen formålsdrevet evolusjon.

Han har engasjert seg som en motstemme til darwinistenes ‘Just so’-fortelling om hvordan et ulvelignende landpattedyr i løpet av bare 8 millioner år med tilfeldige mutasjoner skal ha resultert i transformasjonen til urhval. Mer presist: Det ulvelignende pattedyret Pakicetus (‘Pakistansk hval’) – som levde for 52-48 millioner år siden – skal ha utviklet seg til Basilosaurus, som var en fullt akvatisk, topp-predator urhval som levde for 41,3-33,9 millioner år siden. Pakicetus hadde ingen amfibiske eller akvatiske karaktertrekk, men det er mulig at den lik dagens bjørn fanget fisk i elver eller langs kysten.

Fra Pakicetus til Basilosaurus?

For å kunne presentere et rimelig estimat på den nødvendige evolusjonære transformasjonstiden fra et ulvelignende pattedyr til en hval (eller en hvilken som helst annen transformasjon fra A til B i dyreriket), er det fire faktorer som først må tallfestes noenlunde:

• antatt populasjonsstørrelse; i dette tilfellet ca. 10.000, kanskje noe mer.
• generasjonslengde; i dette tilfellet ca. 5 år.
• hvor mange mutasjoner som transformasjonen vil kreve, gitt det darwinistiske premisset at tilfeldige mutasjoner kan resultere i ny og funksjonell informasjon. I dette tilfellet har David Berlinski argumentert for 50.000 mutasjoner, men Sternberg har vært villig til å gå så langt ned som 5.000 (for å være raus overfor darwinistene).
• «Ventetid-problemet»: hvor lang tid vil det kreve for at bare to koordinerte mutasjoner kan oppstå, på basis av nydarwinistisk populasjonsgenetikk?

Nydarwinistisk populasjonsgenetikk har utviklet standardformler for å beregne hvor lang tid det tar for en mutasjon å bli ‘fiksert’ i en populasjon. Rick Durrett og Deena Schmidt, to matematiske biologer ved Cornell University, fikk i 2008 publisert en artikkel der de beregnet ventetiden for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i en populasjon, Waiting for Two Mutations: With Applications to Regulatory Sequence Evolution and the Limits of Darwinian Evolution. De konkluderte først at for at to koordinerte mutasjoner skal oppstå i bananfluen, gitt den antatte populasjons­størrelsen på bananfluer, vil en ventetid på ‘et par millioner år være tilstrekkelig’. For at den samme hendelse skulle ha oppstått i menneske­apenes utviklingslinje, gitt den langt mindre populasjons­størrelsen, ville ventetiden være 216 millioner år.

Sternberg anvendte beregningsgrunnlaget til Durrett & Schmidt (2008), og beregnet hva ventetiden ville være for at to koordinerte mutasjoner skulle bli fiksert i en populasjon av hvaler, gitt rimelige verdier for populasjonsstørrelse og generasjonslengde. Resultatet var 43 millioner år! Da ville selv Jordens alder trolig ikke by på nok ventetid for trans­formasjonen fra landpattedyr til hval. Dette betyr at det darwinistisk-kladistiske narrativet er fullstendig absurd, og at det må ha vært en forhåndsprogrammert informasjonskilde som sto bak transformasjonen.

For en visuell presentasjon av hva som kreves for å transformere et landpattedyr til hval, kommentert av Sternberg, anbefales video-snutten Whale Evolution vs. Population Genetics – Richard Sternberg and Paul Nelson (YouTube, 11 min.). Dette er et klipp fra dokumentaren Living Waters: Intelligent Design in the Oceans of the Earth (Illustra Media, 2015).

Idémessige, filosofiske røtter

Klinghoffer har i sin bok viet mye plass til de idémessige, filosofiske røtter til metafysisk naturalisme og metafysisk idealisme, og hvordan disse motstridende metafysikker har forplantet seg til hver sin forståelse og tolkning av biologi og evolusjon.

Når det gjelder metafysisk naturalisme kan man se en utviklingslinje fra den greske filosofen Demokrit (ca. 460-370 f.Kr.) til den britiske naturforskeren Charles Darwin (1809–1882) og videre til den franske biologen Jacques Monod (1910-1976) og den britiske evolusjonsbiologen og forfatteren Richard Dawkins (f. 1941). Når det gjelder metafysisk idealisme kan man se en utviklingslinje fra den greske filosofen Platon (ca. 428-348 f.Kr.) i dialogen Timaios, til den britiske natur­forskeren Alfred Russel Wallace (1823–1913) som samtidig med Darwin utviklet en teori om evolusjon gjennom naturlig seleksjon, og videre til Richard Sternberg. Det er ikke noe poeng å utdype disse utviklingslinjer nærmere her, men det passer å avslutte med et sitat fra 1910 av Alfred Russel Wallace:

“Det er kanskje ikke mulig for oss å si hvordan dirigeringen utøves, eller å si nøyaktig hvilke krefter som er involvert. Men for dem som har øyne å se med, og et sinn som er vant til å reflektere, så vil man i de minste celler, i blodet, overalt på vår klode, og utover i stjerneuniverset… oppdage intelligent og bevisst dirigering; eller sagt med ett ord, man vil oppdage et Sinn”.

Kilder og web-ressurser

Ball, Philip (2023): How Life Works: A User’s Guide to the New Biology. 552 s.

BioCosmos Norge. Den norske avdelingen for ID-bevegelsen. BioCosmos på Facebook.

Center for Science and Culture (mai 2024): List of Peer-Reviewed and Mainstream Scientific Publications Supporting Intelligent Design.

Dembski, William A. (2023, utg. 2): The Design Inference: Eliminating Chance through Small Probabilities. Discovery Institute. 583 s.

Klinghoffer, David (2025): Plato’s Revenge: The New Science of the Immaterial Genome. 146 s.

Meyer SC & Bechly G: The Fossil Record and Universal Common Ancestry. Kap. 10 i redaksjonsverket Theistic Evolution: A Scientific, Philosophical, and Theological Critique (2017). 30 sider.

Myhre, Rolf Kenneth: Boksammendrag av ID-relaterte bøker, lagt ut på web-basen til BioCosmos.

Sternberg, Richard.  Home Page.

Mange takk til Steinar Thorvaldsen og Asbjørn Lund som har lest gjennom og kommentert manuset!

Boken Plato’s Revenge: The New Science of the immaterial Genome kan kjøpes her.