Matematikeren William A. Dembski som etablerte en formalisert prosedyre for å kunne bestemme om en hendelse eller et objekt er et resultat av naturens tilfeldigheter eller av intelligent design.
Teksten er skrevet av Rolf Kenneth Myhre.
Oppvekst og studier
William A. Dembski (f. 1960) ble født og vokste opp i Chicago, som eneste barn av foreldre som formelt sett var katolske (CV). Han var ikke spesielt religiøs, og stilte heller ikke spørsmål ved darwinismen.
Da han gikk på høyskolen interesserte han seg for newage-litteratur. Etter høyskolen begynte han på universitetet, men pga. vanskeligheter som oppsto, droppet han etter en tid studiene og hjalp i stedet sin mor i hennes karriere som kunsthandler. Det var først i denne perioden at han begynte å studere Bibelen.
Han vendte så tilbake til universitetslivet, og begynte å studere statistikk. Tidlig på 1980-tallet ble han kristen, og ikke lenge etter mistet han troen på naturalismen og darwinismen.
I 1988 tok han PhD i matematikk, med vekt på sannsynlighetsregning, ved University of Chicago. Han hadde på dette tidspunkt lest Richard Dawkins’ bok The Blind Watchmaker (1986), og lagt merke til flere alvorlige svakheter ved boken. Dette ga ham en viss retning i livet, et mål.
Starten på intelligent-design-bevegelsen
På begynnelsen av 1990-tallet hadde Dembski fått publisert tre artikler der han diskuterte hvorvidt design kunne spores i biologiens verden. Artiklene ble oppdaget av Stephen C. Meyer og Paul Nelson, som i 1992 kontaktet ham og spurte om han ville bli med i deres team. De trengte hans ekspertise innen sannsynlighetsregning og filosofi. Teamet skulle undersøke hvorvidt Intelligent Design (ID)-teorien kunne formaliseres til en vitenskapsgren.
Dembski var positiv til dette prospektet, og havnet slik i kretsen rundt Phillip E. Johnson som i 1991 hadde fått utgitt boken Darwin on Trial. Da Johnson i juni 1993 samlet kretsen sin til noen dagers diskusjon og rådslagning ved Pajaro Dunes i California, var således Dembski med.
Discovery Institute opprettet
I 1996 tok Dembski PhD i filosofi ved University of Illinois Chicago. På dette tidspunktet hadde han også rukket å ta noen akademiske grader i psykologi, statistikk og teologi. Samme år opprettet Discovery Institute – en politisk konservativ tankesmie i Seattle (Washington) som hadde blitt grunnlagt i 1990 – ID-avdelingen Center for Science and Culture. Stephen C. Meyer ble ansatt som avdelingens direktør, og Dembski ble engasjert som forsker, en tilknytning som skulle vare i tyve år.
Under Dembskis teologiske studier ved Princeton Theological Seminary traff han sin fremtidige hustru, Jana Dembski. De fikk én datter og to sønner (tvillinger). Den ene sønnen ble i toårsalderen hardt rammet av regressiv autisme, hvis årsak Dembski relaterer til vaksinasjon.
The Design Inference utgitt på Cambridge University Press
I 1998 fikk Dembski utgitt den fagfellevurderte monografien The Design Inference: Eliminating Chance through Small Probabilities (Cambridge University Press). Dette var en revisjon av hans PhD-avhandling i filosofi. Her lanserte han en formalisert prosedyre, som han i boken kalte ‘Specified improbability’, for å kunne bestemme hvorvidt man bør konkludere om en gitt hendelse eller objekt er et resultat av naturens tilfeldigheter eller av intelligent design.
Flere bøker om intelligent design
I 2002 kom Dembskis andre ID-bok ut, No Free Lunch: Why Specified Complexity Cannot Be Purchased without Intelligence. Denne boken har i likhet med den første et meget høyt teknisk-matematisk nivå, og krever av leserne en relevant universitetsutdannelse for å kunne henge med. Legg merke til bokens undertittel. Dembski hadde endret navnet på den formaliserte prosedyren til ‘Specified complexity’, hvilket vi kommer tilbake til.
I 2004 ga Dembski ut den første populærvitenskapelige fremstilling av sine ideer. Den ble kalt The Design Revolution: Answering the Toughest Questions about Intelligent Design. Denne boken er fri for matematikk og tekniske begreper, men ikke dermed sagt at dette er strandlektyre.
Dembski underviste fra 1999 til 2013 i filosofi og teologi ved flere colleger og universiteter. Han forlot college- og universitetslivet for godt i 2013, og gikk inn i forretningslivet. Siden har han tjent til livets opphold ved å utvikle pedagogiske web-sider og teknologier som har til formål å gjøre undervisning mer effektiv.
I 2006 innledet Dembski et samarbeid med professor i ingeniørvitenskap Robert J. Marks II. Sammen utviklet de en spesialversjon av Spesifisert kompleksitet-prosedyren, kalt Algorithmic specified complexity-prosedyren, der også spesifikasjonen blir kvantifisert (mer om dette senere). Denne prosedyren lanserte de første gang i artikkelen Algorithmic Specified Complexity (2012), for så å utdype og popularisere den i boken Introduction to Evolutionary Informatics (2017).
Tok pause fra ID
I september 2016 skrev Dembski en kort beskjed på sin blogg at han offisielt hadde trukket seg fra ID-bevegelsen og at alle hans formelle forbindelser til ID-samfunnet var avsluttet, inkludert hans tyveårige tilknytning til Discovery Institute. Han uttalte i et senere intervju at det ikke lå noe dramatisk bak dette; han trengte bare en pause. Dembski ga i perioden 2012-2023 flere intervjuer til sin gode venn James A. Barham, se Bill Dembski Interview (2023).
Ny utgave av The Design Inference
I november 2023 var Dembski tilbake på ID-sporet med utgivelsen av en sterkt utvidet 2. utgave av The Design Inference: Eliminating Chance through Small Probabilities. Den nye utgaven har dobbelt så mange ord som den forrige, og og det meste av teksten er ny.
Boken ‘The Design Revolution’ (2004)
Jeg har valgt The Design Revolution som hovedkilde for denne artikkelen om Dembskis arbeid. Boken, som er på ca. 300 tekstsider, er strukturert i form av 44 spørsmål som Dembski selv stiller og besvarer. Dette gir et gjennomsnitt på ca. syv sider pr. svar. Boken gir en grundig introduksjon til de vitenskapelige, filosofiske og metafysiske aspekter ved studiet av intelligent design. I tillegg kommer jeg til å gjengi noen innsikter og kommentarer fra hans foreløpig siste bok, The Design Inference (2023).
Hva menes med Intelligent Design?
Intelligent Design er vitenskapen som studerer tegn på at en intelligent aktør eller aktører er opphavet til et produkt eller en hendelse. Oppdagelsen av intelligent design er sentralt innen mange vitenskapsgrener, som arkeologi, antropologi, rettsmedisin, kryptografi, og astrobiologi (SETI-prosjektet).
ID-forklaringen er den ene av tre mulige årsaksforklaringer. De to andre årsaksforklaringene er tilfeldighet og lovmessig nødvendighet. Det var den franske biokjemiker og Nobelprisvinner Jacques Monod (1910-1976) som i sitt ‘metafysisk naturalisme’-manifest Tilfeldigheten og nødvendigheten (1971) fremhevet de to siste årsaksforklaringene som de eneste gjeldende hva angår tilværelsens dypeste spørsmål. Dembski (2023) skiller ikke lenger mellom de to årsaksforklaringene tilfeldighet og lovmessig nødvendighet, men slår dem sammen til tilfeldighet (eng.: chance).
Prosedyren for å identifisere intelligent design som opphav til noe, er en generell metode som kan brukes i alle livets situasjoner, ikke bare innen evolusjonsbiologi. ID-prosedyren som metode forutsetter ikke en bestemt filosofi, men innen evolusjonsbiologien kommer den i konflikt både med metafysisk naturalisme (som på dogmatisk grunnlag avviser intelligente aktører som årsaksforklaring) og med metodologisk naturalisme (som avviser at intelligente aktører kan aksepteres som en gyldig vitenskapelig årsaksforklaring, selv om slike aktører faktisk skulle ha eksistert og ha forårsaket aspekter ved den manifeste natur).
Kan vi fastslå at steinstatuene på Påskeøya er et resultat av intelligent design, selv om vi ikke vet noe som helst om designerne?
Formålet med å inkludere adjektivet ‘intelligent’ i termen ‘intelligent design’, er å presisere og poengtere at intelligent design verken dreier seg om tilsynelatende design eller om optimal design. Det fenomenet som skal undersøkes trenger ikke å være mesterlig, genialt, optimalt eller guddommelig for å kunne kvalifisere som et resultat av intelligent design. Aktøren kan være dyr, menneske, utenomjordisk, entall, flertall, immanent eller transcendent.
Spesifisert kompleksitet
Dembskis kriterium for at man kan trekke den slutning at X (en hendelse eller et objekt) er et resultat av intelligent design, er at X utviser det han kaller spesifisert kompleksitet. Men først noen ord om dette begrepets historie. Dembski (2023, s. 259):
«Forskere så fremragende som Francis Crick, Paul Davies, Leslie Orgel, og Richard Dawkins, har alle sluttet seg til spesifisert kompleksitet. Noen ganger har de brukt akkurat denne termen, andre ganger har de brukt termene kompleksitet og spesifikasjon (eller spesifisitet) i samme åndedrag. De har alle understreket den sentrale betydningen av dette begrepet innen biologi, og i særdeleshet for å kunne forstå livets opphav. Selve termen spesifisert kompleksitet går tilbake til 1973 [i The Origins of Life], der biologen Leslie Orgel brukte den i forbindelse med livsopphavsforskning: ‘Levende organismer skiller seg ut ved deres spesifiserte kompleksitet. Krystaller så som granitt kvalifiserer ikke som levende pga. deres mangel på kompleksitet; blandinger av tilfeldige polymerer kvalifiserer ikke pga. deres mangel på spesifisitet’.»
Den engelske fysiker og populærvitenskapelige forfatter Paul Davies skrev i sin bok The Fifth Miracle: The Search for the Origin and Meaning of Life (1998):
“Levende organismer er mystiske ikke pga. deres kompleksitet per se, men for deres stramme spesifiserte kompleksitet.»
Dembski (2023, s. 262-63) skriver at det først var ved utgivelsen av hans andre bok i 2002, No Free Lunch: Why Specified Complexity Cannot Be Purchased without Intelligence, at akademisk mainstream tok avstand fra termen spesifisert kompleksitet, pga. bokens undertittel. Denne distanseringen ser man representert i Wiki-artikkelen Specified complexity (per april 2023), som gir inntrykk av at Dembski selv var opphavsmannen til begrepet.
La oss se nærmere på hva Dembski og andre i denne kontekst mener med de to begrepene kompleksitet og spesifisitet.
a) X må ha kompleksitet
Med kompleksitet menes her graden av usannsynlighet… for at akkurat X skulle bli utfallet, fremfor noe annet. Høy kompleksitet = høy grad av usannsynlighet.
Kompleksiteten til X kan kvantifiseres, som eksempel bruker vi en kodelås. Hvis en kodelås har fire hjul, og hvert hjul har ti sifre, da er antall kombinatoriske muligheter 10 x 10 x 10 x 10 = 10.000 (104). Dersom det bare er én funksjonell variant (den personlige koden) som kan åpne låsen, da er den probabilistiske kompleksiteten for å kunne åpne låsen ved tilfeldighet 1/10.000 (1/104).
Hvis en innbruddstyv skulle prøve å finne den personlige koden ved tilfeldighet, vil sannsynligheten for å lykkes selvsagt variere om han har 1, 10 eller 100 timer på seg. Så i tillegg til å beregne den probabilistiske kompleksiteten, er det også nødvendig å estimere sannsynligheten for å finne den funksjonelle varianten ved tilfeldighet innenfor et gitt tidsrom.
Høy kompleksitet er en nødvendig forutsetning for å kunne trekke den slutning at X er et resultat av intelligent design, men høy kompleksitet finner man i mange trivielle hverdagsfenomener. Slå mynt og kron 1000 ganger, og den spesifike sekvensen har høy kompleksitet uansett utfall. Høy kompleksitet alene er således ikke indikasjon på noe som helst.
Universal probability bound
Dembski har utviklet en øvre terskelverdi som uttrykker det maksimale antall mulige hendelser i universet siden Big Bang og gitt lysets fart, Universal probability bound. Verdien beregnes slik:
1080 (antall elementærpartikler i det observerte univers) x 1045 (det maksimale antall hendelser pr. sekund som kan forekomme i en fysisk tilstand) x 1025 (antall estimerte sekunder som har gått siden Big Bang, multiplisert med én milliard som sikkerhetsmargin) = 10150.
Den overordnede konklusjon kan formuleres slik: Når sannsynligheten for at en bestemt hendelse skal ha blitt forårsaket av tilfeldigheter er enda lavere enn 1/10150, kan tilfeldighetsforklaringer trygt elimineres.
Tallverdier som er større enn dem som vårt kjente univers byr på, og som likevel ikke representerer uendeligheten, ble i 1915 gitt navnet transfinite av den tyske matematiker Georg Cantor.
Det er imidlertid vanlig å sette terskelen betydelig høyere enn 1/10150 før man ekskluderer tilfeldighetsforklaringen. Den franske matematiker Émile Borel (1871-1956) satte terskelen til 1/1050, og innen kryptografi (vitenskapen om språklige og matematiske teknikker for å sikre informasjon mot innsyn eller modifikasjon) har noen operert med en sikkerhetsterskel på 1/1094.
Når det gjelder biologisk øvre terskelverdi («probability bound») begrenset til hendelser på Jorden, setter Dembski (2023) denne til 1050. Han skriver imidlertid i en fotnote at han er enig med Michael Behe (The Edge of Evolution, 2007) som setter denne terskelverdien noe lavere, til 1040.
b) X må ha spesifikasjon
Dembski forklarer spesifikasjon med at X må inneha et ‘uavhengig gitt mønster’. Personlig synes jeg at termen spesifikasjon burde ha blitt erstattet av termen meningskvalitet, som er mindre abstrakt og mer forståelig. I det følgende vil jeg bruke de to termene om hverandre. X må altså ha en meningskvalitet, hvilket er det subjektive og kontekstuelle elementet i Dembskis prosedyre. På filosofiens fagspråk: meningskvaliteten har ontologisk subjektivitet og epistemisk objektivitet.
Eksempler på meningskvalitet:
- Noe som ut fra vår universelle erfaring som menneske synes å være et formålsformet produkt eller ytring.
- Funksjonell informasjon, som f.eks. en instruks.
- Biologiske systemer som fremviser ikke-reduserbar kompleksitet (IRK). Dette begrepet kommer fra Michael J. Behes bok Darwin’s Black Box (1996), som ble utgitt to år før Dembskis The Design Inference (1998). Dembski (2023, kap. 7) innfører et interessant skille mellom biologiske IRK-systemer som ikke er absolutt nødvendige for livet (som han kaller ‘minimal irreducible complexity’), og biologiske IRK-systemer som er absolutt nødvendige for cellulært liv (som han kaller ‘bio-imperative irreducible complexity’).
«Bio-imperative ikke-reduserbare komplekse systemer eksisterer, hvilket er åpenbart etter noen øyeblikk med refleksjon. Ta f.eks. det genetiske maskineriet som bruker DNA til å produsere proteiner. Dette maskineriet er tilstede i alt cellulært liv, og er nødvendig for det. Dette maskineriet inkluderer: DNA for å lagre genetisk informasjon; enzymer for å lese den informasjonen; og ribosomer for å oversette den informasjonen til proteiner. Hele dette genetiske maskineriet består faktisk ikke bare av én kjerne av minimal ikke-reduserbar kompleksitet, men består av sammenflettede ikke-reduserbare komplekse systemer… Så hvordan opppsto dette genetiske maskineriet? Det er et bio-imperativ. Alt cellulært liv som vi kjenner til har dette maskineriet.»
Kvantifisering av spesifikasjonen
Det er ikke et krav til Spesifisert kompleksitet-prosedyren at spesifikasjonen skal kvantifiseres, men det lar seg gjøre. Det er her Algorithmic specified complexity-prosedyren kommer inn i bildet som et spesialtilfelle. Spesifikasjonen skal beskrives i ord kortest og enklest mulig. Den kortest mulige beskrivelsen av X utgjør spesifikasjonens deskripsjonslengde, som i et dataprogram kan kvantifiseres til antall bits. Jo færre antall bits, desto mer bidrar spesifikasjonen (meningskvaliteten) til at den spesifiserte kompleksitet indikerer design. Ligningen ser slik ut:
Spesifisert kompleksitet = kompleksitet (i bits) minus minimal deskripsjonslengde (i bits).
Dembski skriver at selv om språk- og kulturforskjeller kan resultere i at deskripsjonslengden i bits av den samme hendelse kan variere noe, «så i praksis er disse tilnærmingene nære nok hverandre, og til en hver antatt sann verdi, til at konklusjonene man trekker tenderer til å være konsistente.» (s. 277)
Prinsippet om at den deskriptive kompleksiteten skal bestå av færrest mulig ord (eller bits), kommer fra Kolmogorov Complexity, som har fått navn etter den sovjetiske matematiker Andrey Kolmogorov (1903-1987).
c) Slutningen om intelligent design
For å oppsummere: Jo høyere usannsynlighet X har, og jo kortere spesifikasjonens deskripsjonslengde er, desto sikrere er slutningen om intelligent design.
En hver meningsgivende tekst på 5-10 ord har høy nok kompleksitet og spesifikasjon til at man kan trekke den slutning at opphavet til teksten må komme fra en intelligent kilde; fremfor at opphavet kan forklares som et produkt av naturkrefter eller f.eks. at en apekatt har sittet og tastet på en skrivemaskin i lengre tid enn Jordens alder.
Dembski (2023) understreker at høy kompleksitet alene ikke er nok til å kunne konkludere at X (hendelse eller objekt) er et resultat av intelligent design. Dette er et poeng som flere av hans kritikere, utdannet innen matematisk sannsynlighetsteori, ikke har fått med seg. Høy kompleksitet må kombineres med spesifikasjon før en konklusjon om design kan trekkes.
Dembskis forklaringsfilter
Dembski (1998) lanserte et flytskjema for å kunne avgjøre hvorvidt X er et resultat av tilfeldigheter eller av intelligent design. Såkalt eliminativ induksjon er en vanlig metode innen vitenskap og kriminaletterforskning, og ble bl.a. brukt av Albert Einstein da han utviklet den generelle relativitetsteorien i 1915 (Wiki: Baconian method). Flytskjemaet nedenfor er fra Demsbki (2023).
Dembskis forklaringsfilter (2023).
- Har X (en hendelse eller et objekt) spesifikasjon (meningskvalitet)? Hvis svaret er nei, kan X forklares som et resultat av naturens tilfeldigheter. Hvis svaret er ja, gå videre.
- Har X tilstrekkelig grad av usannsynlighet? Hvis svaret er nei, kan X kan forklares som et resultat av naturens tilfeldigheter. Hvis svaret er ja, trekker man den slutning at X er et resultat av intelligent design.
I virkelighetens verden kan intelligent design og naturens tilfeldigheter være knyttet til samme hendelse, i forskjellige roller. Et program i utfoldelse er en aktivitet/hendelse der selve aktiviteten kan kategoriseres som en nødvendig lovmessighet. Programmets opphav kan kategoriseres som et resultat av intelligent design. Tidens tann sørger som regel for at småfeil i programmet etter hvert oppstår, slik at informasjonen forringes. Slike småfeil forklares med tilfeldighet.
Bevaringsloven for informasjon
Den britiske biolog og Nobelprisvinner Peter Medawar (1915-1987) formulerte i boken The Limits of Science (1984) en bevaringslov for informasjon i et lukket system. Loven kan uttrykkes slik: Deterministiske prosesser kan ikke generere informasjon; dvs. at output aldri kan bli større enn input. Dembski omskriver denne loven for et ikke-deterministisk system:
«Verken tilfeldighet eller lovmessig nødvendighet, eller deres kombinasjon, er i stand til å skape spesifisert kompleksitet.»
Når spesifisert kompleksitet overlates til naturen, er regelen at denne kvaliteten med tiden degraderes. En bok går med tiden i oppløsning ved at papiret smuldrer, sider faller ut og trykksverten blekner. Dette viser at entropiloven også gjelder for meningsfull og funksjonell informasjon. Naturen kan viderebringe, forflytte, kopiere og omstokke slik informasjon, men ikke skape ny. Dembski presenterer tre utledninger av sin egen versjon av Bevaringsloven:
- Den spesifiserte kompleksitet i et lukket system der naturens årsakskrefter råder, forblir konstant eller avtar.
- Spesifisert kompleksitet kan ikke skapes spontant, oppstå endogent, eller organisere seg selv (slik som disse termer brukes av dem som forsker på livets opprinnelse).
- Den spesifiserte kompleksitet i et lukket system der naturens årsakskrefter råder, har enten vært i systemet fra starten av eller har på et tidspunkt blitt introdusert utenfra (hvilket impliserer at systemet som nå er lukket, ikke alltid har vært lukket).
Dembski (2023) skriver at han arbeider med en bok som tar for seg dette emnet i dybden.
Hvem har bevisbyrden nå?
Etter de tunge emner som har blitt omtalt ovenfor, passer det å avslutte med noen korte sitater.
”Biologi er studiet av kompliserte ting som tilsynelatende har vært designet for et formål.»
Dawkins / The Blind Watchmaker (1986)
«Biologer må konstant ha i mente at det de ser ikke var designet, men i stedet har blitt utviklet.»
Francis Crick / What Mad Pursuit (1988)
“ Intelligent design er idéen om at livet gir inntrykk av å være designet fordi det faktisk er designet.»
Douglas Axe / Biologic Institute#About.
”Hvis en skapning ser ut som en hund, lukter som en hund, bjeffer som en hund, kjennes ut som en hund, og peser som en hund, ligger bevisbyrden hos den person som insisterer på at skapningen ikke er en hund.»
Dembski / The Design Revolution (2004)
Kilder
Dembski, William A.:
Personlig blogg siden mars 2014.
(2004): The Design Revolution: Answering the Toughest Questions about Intelligent Design. 334 sider.
(2023, utg. 2): The Design Inference: Eliminating Chance through Small Probabilities. Discovery Institute. 583 s.
Dembski & Marks II:
(2009): LIFE’S CONSERVATION LAW: Why Darwinian Evolution Cannot Create Biological Information.
(2012): Algorithmic Specified Complexity. Artikkel, 15 s.
(2017): Introduction to Evolutionary Informatics. Bok, 330 s.