En vitenskapsmanns utfordrende vei fra hard ateisme til tro

Günter Bechly, tysk paelontolog som gikk fra ateisme til å bli kristen.

Gunther Bechly har PhD i paleontologi (studiet av utdødd liv). Han har skrevet rundt 160 vitenskapelige publikasjoner, beskrevet over 180 nye arter og bidratt til tre BBC-dokumentarer. Her forteller han sin egen, personlige historie om hvordan han gikk fra tro på ateisme til å bli kristen.

Min oppvekst

Når ateister hører konverteringshistorier som begynner med, «Jeg var en overbevist ateist, og så …», pleier de å rulle med øynene og tvile på påstanden. Likevel er dette nøyaktig hva som skjedde med meg. Jeg hadde vært en 150-prosent ateist og materialist i nesten førti år før jeg bega meg ut på en åndelig reise som til slutt, etter mange vendinger, ledet meg til troen på Gud og kristendommen. Jeg opplevde ingen livskrise, ingen åpenbaring og ingen åndelige opplevelser i det hele tatt. Det var resultatet av rent rasjonelle, vitenskapelige, filosofiske og historiske argumenter som gradvis endret mitt sinn som vitenskapsmann. Her er min historie.

Jeg vokste opp i en mellomstor by sørvest i Tyskland, der Mercedes-Benz-fabrikken ligger. Begge mine foreldre var ikke-religiøse. Min mor var rett og slett ikke interessert i religion, og min far var agnostiker. Vi snakket aldri om religion eller Gud, og vi ba aldri eller besøkte noen kirkegudstjenester. Mine foreldre presset på for at jeg skulle slippe religionsundervisning på skolen, som den gangen var obligatorisk. Dette resulterte i at jeg ble latterliggjort som landsbyens ateist.

Jeg så først kirker fra innsiden som ung voksen, men bare som turist som tok bilder.

Fra tidlig barndom var jeg interessert i natur og dyr. Jeg slukte populærvitenskapelige bøker om jordens historie og verdensrommet, og jeg så på hver dokumentar om naturhistorie som ble sendt på TV. Snart utviklet jeg et sterkt ønske om å bli naturviter. Jeg forestilte meg selv på ekspedisjoner i tropiske jungler på jakt etter sjeldne dyr.

Bare vitenskap, ingen religion

Imidlertid insisterte foreldrene mine på at jeg skulle lære noe mer praktisk og sikkert. Jeg ga etter og begynte på studier innen offentlig forvaltning, noe som kjedet meg til døde. Halvveis i studiene bestemte jeg meg for å unnslippe en kjedelig fremtid som kontorarbeider og heller forfølge barndomsdrømmen min. Jeg bestilte en flyreise til Paramaribo og flyttet til Surinam i Sør-Amerika. Sammen med en lokal forretningspartner grunnla jeg et safariselskap. I to år organiserte vi kanoturer inn i regnskogen for naturinteresserte turister, inntil en voldsom borgerkrig gjorde videre turistvirksomhet umulig.

Jeg vendte tilbake til Tyskland for å studere biologi og paleontologi ved universitetene i Hohenheim og Tübingen. Der ble jeg ferdigutdannet med tilsvarende mastergrad i biologi og en doktorgrad, summa cum laude, i paleontologi i 1999. Samme år hadde jeg flaks nok til å få en drømmejobb som vitenskapelig kurator for rav og fossile insekter i paleontologiavdelingen ved Naturkundemuseum Stuttgart. Dette museet rangerer blant de fem beste naturhistoriske museene i Tyskland.

Kirken gjorde meg mer overbevist om ateisme

Kort tid etterpå møtte jeg min kone, en katolikk fra Østerrike. Hun besøkte av og til kirken, og som en god ektemann fulgte jeg henne til messe og «ble umiddelbart omvendt?» – nei. Faktisk klarte ikke kirken bare å omvende meg, den forsterket min forakt for kristendommen. Kristne var i mine øyne tåpelige feiginger som var redde for å dø og tok en masochistisk glede i å betrakte seg selv som verdiløse syndere som ba på knærne om tilgivelse fra en imaginær himmel-pappa. Hvor motbydelig!

Min irreligion ble fast og utviklet seg til en svært uttalt anti-religiøs ateisme og materialisme. Jeg trodde ikke på noe overnaturlig. Åpenlyse offentlige ateister og skeptikere som Richard Dawkins og James Randi var mine helter. Jeg hadde heller ingen spesiell interesse for filosofi på dette tidspunktet. Derfor hadde jeg ingen interesse for å bry meg med religiøse påstander eller filosofiske tanker til fordel for teismen. Jeg så slike anstrengelser som en form for mental selvtilfredsstillelse som var til ingen nytte. Holdningene mine var ganske mye Nietzscheanske, og interessen min var bare vitenskap. På en merkelig måte ble dette til en åndelig berg-og-dal-bane jeg aldri kunne ha forestilt meg.

Fra fysikk til metafysikk

Alt begynte da jeg var i slutten av trettiårene og ble interessert i moderne fysikk. Jeg leste populære bøker av Stephen Hawking, Richard Feynman, Michio Kaku, John Barrow, David Deutsch, Brian Greene og andre. Jeg ble fascinert av rarhetene i kvantemekanikk og relativitetsteorien, samt de tankevekkende implikasjonene av moderne kosmologi.

Mens jeg hadde startet fra et materialistisk, klokkeverk-univers-perspektiv, oppdaget jeg snart visse implikasjoner av moderne fysikk som ikke passet godt med en så gammeldags, 1800-talls verdensanskuelse. Jeg støtte på ytterligere problemer, som spørsmål om årsakssammenhenger, ontologien til tid og rom, statusen til matematikk og naturlovene. Dette førte meg enda dypere inn i metafysikken med spørsmål som problemet med universaliene, det ene og det mange, vedvarende diakronisk (personlig) identitet, fri vilje og det vanskelige problemet med bevissthet.

Jeg innså snart at materialisme ikke var holdbar. Så jeg søkte etter en ny verdensanskuelse som kunne forklare disse problemene og gi mening til verden vi opplever. Jeg begynte først å utforske integral filosofi og non-dualisme, samt østlig tenkning. På grunn av min kjærlighet til naturen følte jeg meg også merkelig tiltrukket av den jordbaserte spiritualiteten til neopaganisme, og jeg utforsket trosretninger fra druidisme og wicca til norrøn hedendom, som også resonnerte mye bedre med mine Nietzscheanske tendenser. Men til slutt tilfredsstilte ingen av disse synspunktene mitt behov for en sammenhengende verdensanskuelse, og de var altfor involvert i New Age-tull for min smak.

Jeg studerte også «prosessfilosofi» – ideen om at virkeligheten består av dynamiske prosesser, i stedet for vedvarende enheter. Jeg ble en ekte prosessfilosofi-nerd og ga til og med navn til en ny fossil øyenstikkerart etter prosessfilosofen Alfred North Whitehead i 2010.

Uplanlagte oppdagelser

Rundt denne tiden kom jeg også i kontakt med teorien om intelligent design, men av helt andre grunner. Jeg var prosjektleder for en stor spesialutstilling om evolusjon på museet vårt for Darwins år 2009, som feiret dobbelthendelsen av Darwins 200-årsdag og 150-årsjubileet for den første utgivelsen av hans hovedverk «Om artenes opprinnelse». I forberedelsene til denne utstillingen leste jeg noen bøker av kritikere av Darwin, fordi vi ønsket å motbevise og håne dem.

Dette gikk ikke som planlagt. Jeg ble overrasket over at argumentene til ID-teoretikerne ikke var i nærheten av det forvredne bildet som ble tegnet av motstanderne deres. Jo mer jeg studerte ID-argumentene, jo mer ble jeg en kritiker av neo-darwinismen og en tilhenger av ID selv. Som en direkte konsekvens av denne endringen i synspunkt, ble jeg tvunget til å si opp jobben min i 2016. Men det er en annen historie.

Jeg var fortsatt interessert i prosessfilosofi da jeg omfavnet intelligent design-teorien, så støtten min til ID hadde ingenting med religion å gjøre, bare vitenskapelige argumenter.

Jeg så at neo-darwinismen enkelt og greit mislykkes i å forklare livets mangfold og kompleksitet, og at disse faktorene bedre kunne forklares ved en tilførsel av informasjon utenfra systemet.

Günter Beechly, PhD i paleontologi

Informasjonen trenger ikke å komme fra en guddommelig, mirakuløs inngripen, men selvfølgelig ville det være kompatibelt med en slik oppfatning.

Da jeg fortsatte å tenke på prosessfilosofi, støtte jeg på to alvorlige problemer: (1) den tillater ikke en virkelig, vedvarende person som en fri aktør, fordi den betrakter den enkelte sinnet som en slags rekkefølge av hendelser, som en snor av perler; og (2) den impliserer en uendelig fortid, noe som er uforenlig med big bang-kosmologi så vel som argumenter mot uendelige kausalserier.

Årsaker til teisme

Jeg ble ganske frustrert. Jeg ga kortvarig opp filosofi og søket etter en sammenhengende verdensanskuelse og begynte med økologisk hagearbeid. Men min nysgjerrige hjerne kunne ikke gi slipp for lenge. Så til slutt bestemte jeg meg for å sjekke ut trossystemet som var det siste jeg ønsket å være sant: Klassisk teisme. Jeg hadde tidligere lest alle de nye ateistenes bøker, men selv da, som ikke-teist og fan av forfatterne, hadde jeg funnet dem ganske grunne og utilfredsstillende.

Da jeg begynte å undersøke sofistikert apologetikk fant jeg absolutt ikke det jeg hadde forventet. Jeg leste mye og så debattene til William Lane Craig og andre. Det som imponerte meg mest, var argumentet fra fininnstillingen av universet, argumentet fra fornuft, argumentet fra kontingens (for å svare på spørsmålet, «hvorfor er det noe i stedet for ingenting?»), argumentet fra matematikkens utrolige effektivitet i naturvitenskapen og argumentet for Gud som selve kilden til naturlovene.

Jeg begynte med populær apologetikk og dykket deretter dypt ned i den akademiske litteraturen. Jeg ønsket ikke å bli en teist, men kraften i argumentene, som jeg bare har nevnt noen få av, overbeviste meg til slutt om at teismen må være sann utover rimelig tvil. Det finnes en Gud!

Årsaker til kristendom

Jeg var imidlertid ikke ferdig ennå. Jeg kunne ikke lukke øynene eller stenge ørene for argumentene til kristne apologeter. De hevdet at det er gode grunner og sterke bevis for kristendommen. Jeg fant dette overraskende, fordi det aldri hadde falt meg inn at kristne hadde noe annet enn irrasjonell, blind tro på gamle eventyr fra analfabeter som gjettehyrder.

Likevel var det et lite problem: Jeg hatet fortsatt kristendommen og fant den kjedelig og avskyelig – anti-natur, anti-kropp, anti-sex og anti-kvinner. Jeg gikk gjennom episykluser av velvillig undersøkelse og kritisk avvisning, med faser av tro og vantro som noen ganger vekslet på samme dag. Likevel, med hver episyklus, ble motstanden min svakere og svakere.

Det var uvanlige situasjoner underveis; for eksempel kunne jeg åpent forsvare kristendommens rasjonalitet for venner, men i det skjulte spørre meg selv, tror du virkelig på dette rare greiene?

I ettertid tror jeg definitivt at det var på grunn av Den Hellige Ånds nåde at jeg ikke ga opp, men alltid kom tilbake for å lese mer om gjenværende problemer, som inkluderte alle de vanlige mistenkte, som problemet med ondskap, grusomheter i Det gamle testamente, bibelske anakronismer, tilsynelatende motsetninger i evangeliene og utrolige mirakler, og så videre. Til slutt nådde jeg et punkt der bevisene og argumentene var så overveldende, mens de fleste av mine problemer med kristendommen kunne løses, at jeg ikke hadde noe annet valg enn å overgi meg til Kristi kall.

Hvordan troen min har utviklet seg

Så hvordan har min kristne tro utviklet seg siden min omvendelse? Faktisk viste det seg å være veldig vanskelig å be når du aldri hadde bedt før din femtiårsdag. Jeg fordypet meg i Skriften og ba for en mer direkte opplevelse av Guds nærvær og personlig forhold til Kristus. Likevel har dette ennå ikke manifestert seg. Jeg håper dette vil endre seg over tid. Kanskje det er skjebnen min å være en evidensialistisk kristen. Eller kanskje jeg har fortsatt en vei å gå på denne bemerkelsesverdige reisen.

Om forfatteren

Günter Bechly er en tysk paleontolog med doktorgrad. Han er seniorforsker ved Discovery Institute’s Center for Science and Culture og seniorforsker ved Biologic Institute i delstaten Washington. Han har skrevet omkring 160 vitenskapelige publikasjoner, beskrevet over 180 nye arter og vært rådgiver for 3 naturdokumentarer på BBC.

Om artikkelen

Teksten ble først publisert i Salvo Magazine. Salvo Magazine et kristent magasin som utgis fire ganger i året, og som har en rekke spennende artikler. Teksten er oversatt med tillatelse fra redaksjonen i Salvo Magazine.

Les også historien om hvordan Günther Bechly opplevde at hans egne fordommer mot intelligent design ble rystet: Tok feil bøker med hjem.