Stephen C. Meyer har skrevet noen av de viktigste bøkene om intelligent design og deltatt på podcaster som Joe Rogan Experience. Her kan du lese et intervju med ham om hans liv og tenkning.
Om Stephen C. Meyer
Stephen C. Meyer blir regnet som kanskje den viktigste representanten for intelligent design. Meyer er geofysiker med PhD i vitenskapsfilosofi fra University of Cambridge, og leder av Center for Science and Culture ved Discovery Institute, en partnerorganisasjon til BioCosmos.
Stephen Meyer er en av de store hjernene bak intelligent design-basert forskning. Han er forfatter av flere bøker:
- Signature in the Cell: DNA and the Evidence for Intelligent Design (2009), som reiste spørsmålet om den biologiske informasjonen som var nødvendig for å skape det første livet.
- Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life and the Case for Intelligent Design (2013), som utvider argumentasjonen for ID til å omfatte historien til alt liv på jorden.
- Return of the God Hypothesis: Three Scientific Discoveries That Reveal the Mind Behind Behind Behind the Universe, som i praksis utvidet argumentasjonen til å gjelde hele universet.
Intervjuer er Terrell Clemmons, og det som står med uthevet skrift er hans spørsmål og kommentarer.
Hvordan Meyer kom til tro
Spørsmål: Du avsluttet Return of the God Hypothesis med å fortelle om din filosofiske reise om livets store spørsmål, først og fremst spørsmålet om Gud. Hvordan kom du til tro?
Det var en lang og kronglete prosess. Som ung tenåring hadde jeg noen eksistensielle spørsmål som plaget meg. Jeg hadde en periode da jeg var redd for at jeg kunne bli sinnssyk på grunn av spørsmål om meningen med livet.
Det høres litt dramatisk ut, men jeg lurte på hva som kommer til å bety noe om 100 år. Hva betyr det jeg gjør eller kan gjøre, til syvende og sist? Så det var på en måte en søken etter mening.
Spørsmål om tid
Jeg hadde også forvirrende spørsmål om tid. Det virket som om alt var i stadig forandring, men jeg hadde en merkelig intuisjon om at det måtte være noe som ikke forandret seg. Nærmest utilsiktet begynte jeg å lese i den store, ubrukte familiebibelen, og jeg fant skriftsteder som tok opp denne typen urovekkende tanker og spørsmål.
Jeg fant ut at Bibelen faktisk tar opp dette med tid. Ifølge Bibelen var det noe som ikke forandret seg: Jesus Kristus er den samme i går, i dag og i all evighet, og Gud åpenbarte seg for Moses som JEG ER DEN JEG ER – tanken er at det finnes en tidløs virkelighet som ser ut til å forankre alle ting i tiden.
Så jeg oppdaget at det bibelske synet skapte strukturer for tankene mine, slik at de ikke spant ut av kontroll med ubesvarbare spørsmål. For første gang følte jeg meg på en måte normal.
- Se video med Stephen C. Meyer: Hva er galt med ateisme?
Da jeg kom på college, oppdaget jeg at mange av de tingene som hadde plaget meg, faktisk var filosofiske spørsmål, den typen spørsmål som de franske eksistensialistene, de ateistiske eksistensialistene, stilte.
– Jeg var ikke gal, jeg var bare filosof
Jeg husker at jeg sa til professoren min: «Å, jeg var ikke gal. Jeg var bare en filosof.» Han lo: «Vel, det er en hårfin grense mellom filosofi og galskap, så vær forsiktig.»
- Se video med Stephen C. Meyer: Hva er intelligent design?
Men uansett opplevde jeg at Bibelen ga meg et verdensbilde som brakte klarhet, fornuft og perspektiv inn i livet mitt. Det tok seks-syv år før jeg følte meg trygg i min kristne tro. Det var en periode på college da jeg ikke ønsket at det skulle være sant, men jeg ble mer og mer overbevist om at det var det. Det var mye mer enn det, men jeg hadde en tendens til å tenke for mye over alt.
Guds eksistens gjør det mulig å stole på våre sanser
Kommentar: Gud har gitt oss hjerner og vil at vi skal bruke dem.
Det var også en del av det. På college møtte jeg en diskusjon om epistemologi. Jeg husker at jeg stirret på gjenstander og lurte på hvordan jeg kunne vite at det jeg så, faktisk var der. Dette spørsmålet om kunnskap har hjemsøkt filosofene siden opplysningstiden.
Vi har sanseinntrykk av ting, men hvordan kan vi vite at disse sanseinntrykkene på en eller annen måte er relatert til det som faktisk er der ute? Det hele koker ned til et spørsmål om det menneskelige sinnets pålitelighet.
- Les mer om Meyers bok «Return of the God Hypothesis» her.
Et av argumentene som jeg fant svært overbevisende, var argumentet om det som kalles epistemologisk nødvendighet– at hvis man på forhånd har en tro på at det finnes en velvillig Gud som har skapt våre sinn på en slik måte at vi er i stand til å kjenne verden på en pålitelig måte, så har man et grunnlag for kunnskap.
Dette var en av ideene som ga opphav til den vitenskapelige revolusjonen – ideen om intelligibilitet, at våre hjerner var skapt på en slik måte at vi kunne oppdage den orden, rasjonalitet og design som var bygget inn i verden av den samme rasjonelle Gud som både skapte verden og skapte våre hjerner til å kjenne den.
Gjennom alle disse spørsmålene kom jeg etter hvert til tro og innså at Gud ikke bare var en filosofisk nødvendighet, men en levende person som vi kunne bli kjent med.
Et kristent verdensbilde gir en overbevisende helhet
Kommentar: Og det bibelske verdensbildet gir en måte å forstå alle disse spørsmålene på, selv om det ikke besvarer dem fullstendig.
Jo, det gjør det. Og så er det personen Jesus Kristus, som jeg fant utrolig overbevisende. I Johannes’ bok står det at han var full av nåde og sannhet. I vår politiske diskurs pleide vi å snakke om blødende liberale og hardhudede konservative; så kanskje den ene siden var opptatt av sannhet, og den andre siden var opptatt av medlidenhet. Men på en eller annen måte brakte Kristus de to sammen.
Gang på gang var det ting ved hans person som var unike i den forstand at han var både barmhjertig og sannferdig, og på en eller annen måte alltid ga folk nåde samtidig som han var fullstendig sannferdig. Det er bare én av mange ting ved ham som virket helt unikt, og som gjorde ham til en person det var verdt å ta veldig, veldig alvorlig.
Blant ateister ved Cambridge
Som doktorgradsstudent ved Cambridge University jobbet du for det meste med ateister i et miljø som var sterkt dominert av materialistisk tenkning. Hva hindret deg i å slutte deg til alt dette?
Jeg var overbevist om teismen og kristendommen da jeg var i begynnelsen av tjueårene. De viktigste intellektuelle grunnene mine for å bekrefte troen var i stor grad filosofiske, og hadde sammenheng med noen av de tingene jeg nettopp fortalte om.
Da jeg var ferdig på college, deltok jeg på en konferanse der teister og ateister, eller materialister, diskuterte de store spørsmålene – universets opprinnelse, livets opprinnelse og den menneskelige bevissthetens opprinnelse og natur.
Jeg kom fra en liten kristen høyskole, og jeg ble virkelig grepet av diskusjonene og overrasket over å innse eller oppfatte at teistene så ut til å ha det intellektuelle initiativet rundt disse store vitenskapelige spørsmålene.
En av dem sa: «Du trenger ikke å falle utenfor den rasjonelle verden for å bevege deg i en oppriktig teistisk retning i forståelsen av livets opprinnelse.»
Det var Dean Kenyon, en vitenskapsmann som kunngjorde at han hadde forkastet sin egen sekulære, materialistiske evolusjonsteori om livets opprinnelse, og at han nå vurderte det som senere ble kjent som intelligent design. Han sa at det var på tide at teologene gjenåpnet det naturteologiske argumentet basert på de nye oppdagelsene om DNAs informasjonsbærende egenskaper og cellens kompleksitet.
Så før jeg dro til Cambridge, møtte jeg slike folk. For første gang fikk jeg en følelse av at det kanskje også finnes et bevismessig grunnlag for å tro på en slags rasjonell intelligens bak universet. Jeg ble fascinert av spørsmålet om livets opprinnelse. Jeg skrev masteroppgaven min om det, og deretter tok jeg en doktorgrad om livets opprinnelse.
Kan vi vite noe om Gud?
Kommentar: Du sier at vi kan vite at Gud eksisterer, eller vite noen ting om Gud, på samme måte som vi kan vite andre sannheter om virkeligheten.
Dette er noe J. P. Moreland har vært svært tydelig på å forfekte. Han spør: «Hva mener vi filosofer med kunnskap?» Vel, filosofer definerer kunnskap som «berettiget sann tro». Vi har ulike ideer om hvordan man rettferdiggjør tro. Det er det store spørsmålet i epistemologi.
Hvis vi antar at det finnes måter å begrunne tro på, er spørsmålet: Kan man begrunne tro om Gud på samme måte som man begrunner tro om den naturlige verden rundt oss?
Det viser seg at de samme erkjennelsesteoriene som vi bruker til å begrunne troen på verden rundt oss, kan brukes til å begrunne troen på Gud, og derfor kan vi kjenne Gud i den filosofiske betydningen.
Subjektiv og objektiv erkjennelse
Som kristen tror jeg også at det finnes en subjektiv erkjennelse som er et produkt av Den Hellige Ånds gjerning. Noen sa en gang at Den Hellige Ånds gjerning er å gjøre ting som objektivt sett er virkelige i historien, subjektivt virkelige for den enkelte troende – at det er en tillit man får til for eksempel Skriftens vitnesbyrd; det er en slags viten som ikke kan være ukjent.
Vi kaller denne tilliten for tro. Jeg tror det er dette som ikke-troende venner kan synes er veldig frustrerende når de snakker med kristne – overbeviste kristne er virkelig overbeviste. Og de kan ha veldig gode bevismessige grunner; de kan ha veldig gode forutsetningsbaserte argumenter; de kan ha veldig gode filosofiske og rasjonelle argumenter.
Men i tillegg er det noe som jeg tror troende opplever når de får en opplevelse av at Gud kommer inn i livet deres, som er vanskelig å forklare før man har hatt opplevelsen. Jeg føler med ikke-troende som har disse frustrerende samtalene med kristne.
Jeg tror at bevisene og de vitenskapelige og filosofiske argumentene kan hjelpe med det, men til slutt, når du blir ledet til bønn og faktisk aktivt ber Gud om å komme inn i livet ditt, hvis Gud er personlig på den måten Bibelen beskriver, og en realitet på den måten Bibelen beskriver, så er det dette subjektive møtet som folk kan ha med ham. Og dette er også virkelig.
Morelands poeng er at vi kan ha kunnskap om Gud på samme måte som vi har kunnskap om verden, fordi vi har begrunnelser. Vi har proposisjonelle sannhetspåstander om guddommen og om Guds handlinger i tid og rom og historie. Og det er en form for kunnskap.
Troen på Gud gir grunnlag for vitenskap
Kommentar: Du har også sagt at «gudshypotesen» ikke er en vitenskapelig stopper, men snarere en vitenskapelig starter.
Jeg tror den materialistiske motstanderen tenker: «Jeg kan ikke se Gud i reagensglasset. Derfor er det ingen vitenskap å gjøre rundt dette.» Det er ikke helt slik det fungerer.
Det finnes en hypotese om at det fantes en skapende agent som skapte liv, og vi ser bevis på det i visse ting – den digitale koden i DNA-et, den irreduserbare kompleksiteten i molekylære maskiner, ting vi allerede har oppdaget som ser ut til å kunne forklares bedre ved å anta at en skapende intelligens har vært aktiv.
Vitenskapen gir forklaringer på fakta som vi allerede har, og gode teorier gir bedre forklaringer enn allerede eksisterende teorier. Intelligent design gir forklaringer på fakta vi allerede har, og, som jeg har argumentert for i bøkene mine, bedre forklaringer på viktige ting som den digitale informasjonen som finnes i DNA.
Men den genererer også nye hypoteser om tidligere ukjente fakta. Det har det filosofer kaller heuristisk verdi. Det kan føre til oppdagelser. Så det er langt fra en vitenskapelig stopper. Det er en svært fruktbar måte å betrakte naturen på.
Vitenskapen har sin opprinnelse i dette perspektivet om at universet er en designet orden.
Dette intervjuet ble først publisert i Salvo Magazine, og er for første gang publisert på norsk, med tillatelse fra redaksjonen. Teksten er lett redigert.