Stephen C. Meyer – naturalismens motvekt

01/03/2024

Ateister som Richard Dawkins og Stephen Hawking fikk folk til å tro at naturen er alt som er, og at ingen Gud eksisterer. Les her om hvordan Stephen C. Meyer ble naturalismens motvekt. Dette er den niende og siste oppsummeringsartikkel av Rolf Kenneth Myhre. Serien er basert på bestselgeren Return of the God Hypothesis av Stephen C. Meyer.

Hvordan Richard Dawkins og Stephen Hawking ble naturalismens talsmenn

I kapittel 20 tar Meyer opp igjen tråden fra Del I, om hvordan troen på Gud og et ordnet univers var inspirasjonskilden for astronomiens pionérer på 1500- og 1600-tallet. Meyer synes at særlig Isaac Newton (1642-1726) var et strålende eksempel på det å forene gudstro med naturvitenskapelig forskning.

Som en sterk kontrast hertil står Richard Dawkins med sin bok The Blind Watchmaker: Why the Evidence of Evolution Reveals a Universe without Design (1986) og Stephen Hawking med sin bok A Brief History of Time: From the Big Bang to Black Holes (1988).

Begge bøkene hadde som agenda å avvise en teistisk forklaring på universet ved å angripe og prøve å undergrave intelligent design-argumentet. Dawkins tok for seg design-argumentet innen biologiens sfære, mens Hawking tok for seg design-argumentet innen kosmologiens sfære. Begge bøkene hadde enorm innflytelse på datidens unge studenter.

Dawkins og Hawking ble naturalismens mest innflytelsesrike talsmenn. Begge ga inntrykk av at deres vitenskapelige arbeid – båret fram av hardt slit, blod, svette og tårer – lå til grunn for deres metafysiske konklusjoner. Men var det virkelig slik?

Når man ser nærmere på deres vitenskapelige produksjon får man i stedet inntrykk av at først kom en dogmatisk tro på naturalismen; deretter vinklet de all sin arbeidskraft inn på å sementere faglig sin dogmatiske tro, og å ignorere all evidens som gikk i motsatt retning.

Til slutt brukte de sine formidlingsevner og litterære talenter til å gi inntrykk av at deres naturalisme var et resultat av uhildet og upartisk forskning.

Les også: Krig mellom verdensbilder

Stephen C. Meyer ble naturalismens motvekt

Da Stephen C. Meyer var førsteamanuensis i filosofi (1990-2002) og senere universitetsprofessor i Conceptual Foundations of Science (2002-05), fikk han naturligvis mye personlig erfaring i hvordan de unge studenter ble påvirket av slike personligheter som Dawkins og Hawking.

Han savnet en intellektuell og vitenskapsbasert motvekt som han kunne henvise studentene til. Nå har han altså selv produsert den motvekten.

Les også: Stephen C. Meyer på verdens mest populære podcast

Er intelligent design bare «God of the Gaps»?

Tidligere forklarte folk mange naturfenomener med at Gud eller guder sto bak, som f.eks. at Tor med hammeren sto bak tordenvær og at en fornærmet Neptun/Poseidon sto bak oversvømmelser, jordskjelv, drukninger og skipbrudd.

Så kom naturvitenskapen, og ga naturlige forklaringer på stadig flere av de naturfenomener som tidligere ble tillagt gudene. Religiøse mennesker har imidlertid ikke sluttet helt med sin gudeforklarende praksis, selv om denne praksis blir redusert til de stadig færre naturfenomener der naturvitenskapen ennå ikke har kommet til bunns i saken. Dette er bakgrunnen for uttrykket «God of the gaps». Religiøse mennesker putter deres gud inn i naturvitenskapens kunnskapshull og hevder at deres gud er årsaksforklaringen på en bestemt hendelse eller fenomen.

Friedrich Nietzsche gjorde narr av denne teistiske forklaringstendensen i Slik talte Zarathustra (1883-85). I dag er det særlig skepsis- og nyateisme-bevegelsene som anklager ID-bevegelsen for å gå i ‘God of the gaps’-fallgruben.

Tor med hammeren Poseidon

De som hevder at andre har gått i ‘God of the gaps’-fallgruben, kan i noen tilfeller ta feil. Dette gjelder særlig når deres premiss er at alt i Kosmos kan gis en naturalistisk-mekanistisk forklaring.

Samtidig kan de som hevder at årsaksforklaringen til en bestemt hendelse er Gud (eller en åndelig kraft), argumentere uheldig.De kan hevde at fravær av en adekvat naturvitenskapelig forklaring er godt nok til å årsaksforklare hendelsen med Gud.

Stephen C. Meyer: Hva intelligent design bør fokusere på

Når det gjelder evidensen for intelligent design, både i kosmologiens og biologiens sfære, hevder Meyer at vi nå bør argumentere ut fra hva vi positivt vet, fremfor å argumentere ut fra at naturvitenskapen ennå ikke har en god forklaring.

Hva springer slutningen om intelligent design, som den beste forklaringen, ut fra? Den kommer fra erfaringsbasert kunnskap om hva som kan produsere store mengder funksjonell informasjon. Og det er intelligens.

Tilhengerne av naturalistiske tilfeldighetsforklaringer kan ikke gi et eneste eksempel på at naturfenomener kan generere mengder med funksjonell informasjon. Og for Meyer er det et betydningsfullt poeng at teisme er den eneste metafysiske hypotese som kan årsaksforklare intelligent design. Dette gjelder både i kosmologiens og biologiens sfære.

Les også: Er intelligent design bare «God of the Gaps»?

Mine refleksjoner

Den største utfordringen i Stephen C. Meyer sin personlige misjon og akademiske karriere har nok ikke vært å konkludere på egen hånd hvilken metafysisk hypotese som best forklarer de kosmologiske og biologiske opphavene, men å kunne presentere de relevante emner og argumentere for sine egne konklusjoner på en akademisk mest mulig profesjonell måte.

Dette har krevd dyp beherskelse av mange felt. Bådevvitenskapens historie, filosofi, teori og sosiologi, samt dyp beherskelse av relevante akademiske disipliner så som kosmologi, fysikk, evolusjonsbiologi og visse teologiske emner er relevant. I tillegg skal språkføringen og argumentasjonen være kultivert, dannet, disiplinert, elegant, og i stor grad forståelig for folk flest. De fleste vil riktignok ha nytte av en ordbok ved sin side og tilgang til Wikipedia. Jeg synes han har løst oppgavene på en utmerket måte.

For Meyer har denne intellektuelle oppdagelsesreisen vært et langvarig, personlig prosjekt-. Prosjektet begynte med at han i 1984 ble klar over at naturvitenskapen ikke kan forklare livets opprinnelse. Dette resulterte som nevnt i at han høsten 1986 flyttet sammen med sin hustru til England. Der skulle han studere vitenskapens historie og filosofi ved Cambridge University.

Hva Stephen C. Meyer ikke fokuserte på

Meyer har i Return of the God Hypothesis kun har tatt for seg evidens fra naturvitenskapen. Primært er dette kosmologi, fysikk, genetikk og evolusjonsbiologi.

Dette er ikke ment som en kritikk av boken. For det er naturligvis opp til forfatteren selv hvilke ‘veier til Roma’ man vil fokusere på. Når agendaen er å undersøke et så omfattende emne som evidensen for Guds eksistens, så kunne han for oversiktens skyld ha nevnt hvilke ‘veier’ eller innfallsvinkler som han i boken har unnlatt å diskutere.

Gitt min egen bakgrunn, de emner som jeg har studert i flere tiår, så virker det som om Meyer har valgt noen av de vanskeligste veiene, og ignorert noen av de letteste. Men hans bakgrunn er en helt annen enn min. Og det er nok av gode bøker innen de innfallsvinkler som han har ignorert.

Han diskuterer f.eks. ikke de mystiske erfaringene fra Østens oppvåkningstradisjoner (yoga, tantra, buddhisme…) eller fra Vestens religiøse tradisjoner. Vestens transpersonlige psykologi (Stanislav Grof, Ken Wilber…) eller bevissthetens mysterium (selv om han nevner sin personlige kontakt med den amerikanske filosof Thomas Nagel) blir heller ikke nevnt.

Han diskuterer heller ikke parapsykologisk forskning som f.eks. thanatologi (det vitenskapelige studiet av døden) eller evidensen for reinkarnasjon. Fraværende fra diskusjonen er også esoteriske og åndsvitenskapelige systemer. Han har ingen diskusjon om en evt. tilstedeværelse av et omfattende hierarki av åndelige vesener mellom Gud og de fysiske verdener.

Mer om «Return of the God Hypothesis»

Dette var den niende og siste artikkelen i Rolf-Kenneth Myhre sin artikkelserie som oppsummerer Stephen C. Meyer sin bok, Return of the God Hypothesis. Three Scientific Discoveries that Reveal the Mind Behind the Universe. Du kan lese resten av artiklene her: